Sakte, men sikkert åpnes Norge opp igjen. Først, og viktigst: Denne uka skal alle unger tilbake på skolebenken. V i tipper det er stor lettelse rundt mange middagsbord for akkurat det. Kanskje først og fremst blant foreldrene, men det har rett ut sagt vært fint og litt rørende å registrere at mange barn har savnet skolen. Det må være rart å komme tilbake i fem, seks uker før de så skal rett ut i sommerferie.

Åtte uker uten normal skolegang og sosial omgang med venner har tæret på.

Men også andre tiltak medfører en lettelse i dagliglivet for veldig mange. Der det er tilrettelagte lokaler, og man ikke er avhengig av kollektivtrafikk, er ikke lenger hjemmekontor hovedregelen. Vi kan igjen jobbe sammen. Også fysisk. Det gjelder for eksempel oss i Halden Arbeiderblad, som har gode egnede kontorlokaler. Vi mottar nå også besøk igjen, etter åtte uker med stengte dører.

Vi kan oppholde oss i fellesskap med 20 personer, så lenge avstandsbestemmelsene kan opprettholdes. Det betyr mye i hverdagen, men det betyr også at vi kan ha mindre sosiale samlinger. For eksempel på 17. mai.

Det er fremdeles mye vi ikke kan gjøre. Ikke dra på utenlandsferie, ikke dra til Sverige uten å gå i karantene, ikke blir det arrangert festivaler eller større konserter. Og fotballkamper kommer til å bli spilt fore tommetribuner. Trolig hele sesongen. Men de kommer til å bli spilt, og sett på nett eller TV. Det er en gledelig avklaring mange har ventet på. Andre idretter kommer etter etterhvert.

Regjeringen ga gode og viktige signaler på torsdag. Lemping av restriksjonene gjør noe med moral og motivasjon. Den har, slik vi har påpekt flere ganger før, vært høy og god. Vi er imponert over hvordan Ola og Kari Nordmann har stilt seg bak myndighetene linje i koronakrisa. Vi tror også at de fleste er enige i den linja Erna Solberg & co. nå har valgt.

Vi kan aldri være sikre på om vi nå slipper opp for mye eller for lite. Vi registrerer at det nå er en litt større uenighet i fagmiljøene, men har ikke registrert kraftige protester. Det er fortsatt forsiktighet og en restriktiv linje som gjelder. Det er betryggende. Men vi er alle spente på tidsperspektivet på alle tiltak, og ikke minst når vi kan vende tilbake til normalen. Ikke minst gjelder dette alle som er direkte berørt av arbeidsløshet eller permitteringer. Disse trenger ekstra støtte og omtanke fra fellesskapet.

Vi skal være glade og takknemlige for at vi lever i en velferdsstat når krisa rammer på denne måten. Det er neppe noe annet land som er mer robust til å takle en pandemi, og alle dens ringvirkninger enn Norge. Når vi i tillegg ser at tiltakene, og befolkningens lojale oppførsel gir så gode resultater som i dette tilfellet, så gir det ytterligere motivasjon til å si at vi «står han av».

Men vi er ikke i mål! Så langt derifra. Vi kan ikke senke skuldrene ennå. Vi må fortsatt overholde de tre viktigste reglene: Holde avstand, hoste eller nyse i albuen, og holde oss hjemme hvis vi blir syke. Vi må fortsatt være tålmodige. Og lojale.

Det var ikke trøst for de utålmodige i helseminister Bent Høies ord, torsdag. Men de var sanne: – Det vi ser nå, er slutten på begynnelsen.

Hold ut!