Det står en krakk oppi skauen et sted. Det var en gang for mange år siden at en fyr kløyvde en furustokk så Petra skulle få sin egen lille krakk. Oppi skauen. For hun trivdes i skauen, Petra, hun gikk ofte turer, og hun fikk venner der.

Nå er hun borte, sovnet stille inn 7. november. Mange kommer til å savne hennes stillfarne vesen og lune smil. Petra Skjetne Jensen, hun ble 88.

Men Petras plass vil fortsatt være der. Krakken der hun i mange år kunne sette seg ned på sine rusleturer. Der hun kunne sitte i fred og fundere over det meste.

Det er uvanlig at folk har sin egen krakk, med navnet risset inn, oppi skauen. Men så var Petra heller ikke en helt vanlig dame. Hun var ingen einstøing, å nei, og hun gjemte seg heller ikke bort. Hun var bare spesiell, i ordets mest positive betydning, og uttrykte seg gjerne i små dikt og fortellinger. Og med spesielle streker og farger på lerret. Og hun likte å dele sine tanker med andre når hun tok sine rusleturer i skauen. Det var nettopp derfor en fyr hun traff ofte, han het forresten Tor, til slutt kløyvde en stokk som han laget en krakk av.

Årene har gått. Tømmermannen er borte for lenge siden. Og Petras benk er også blitt byttet og flyttet et par ganger under tiden. Ned fra toppen av den bratte bakken. Hun ble eldre etter hvert, beina bar ikke så godt. Men hun ga ofte uttrykk for at hun var fornøyd, at hun kunne ta sine vante turer i lettere terreng.

Nå er også Petra borte, men krakken blir stående der. Mange går forbi og ser den hver dag. Da skal de vite at den står der som et minne om en helt spesiell dame. En person som hadde et helt spesielt forhold til denne delen av skauen. Og som ble en så stor inspirasjon for oss som gjennom årene har ønsket å legge forholdene til rette for at alle skal kunne få en positiv naturopplevelse. Gimle IFs gubbegjeng på Venås takker for turen, Petra.