Vi er inne i det andre året av Russlands angrepskrig på Ukraina. 24. februar var jeg på Vannvogna for å markere min solidaritet med ukrainerne som har flyktet fra landet, og som nå er bosatt i Halden, eller som bodde her fra før krigen startet. Haldens ordfører, Linn Laupsa, var til stede og ga i en fin tale uttrykk for at Halden som by står på Ukrainas side.

Etter krigsutbruddet, da det viste seg at mange Russland-kommentatorer, også norske med klippekort på Dagsnytt 18 på NRK, hadde tatt katastrofalt feil, har man måtte revidere sitt syn på Putin og hans mafia-regime. Det har vært en interessant studie i seg å være vitne til at folk som har Russland-viten som sitt akademiske fag, fossro for å dekke over sine mange år av fornektelse av hvem Vladimir Putin faktisk er.

De kunne ha fått justert sin oppfatning om de hadde lest engelske Heidi Blakes bok fra 2019 med den utvetydige tittelen «From Russia with Blood», med undertittel «Putin´s ruthless killing campaign and secret war on the west».

Eller fulgt med på hva den amerikansk-engelske investoren Bill Browder har snakket om i de nesten tjue årene som har gått siden han, etter å ha vært den største utenlandske investoren i Russland, ble sparket ut av landet av Putin. Browder har fortalt sin historie i to bøker som begge er oversatt til norsk. Først «Min krig med Putin: En sann historie om mord og én manns kamp for rettferdighet» (Bazar 2015) og i fjor; «Kalde penger: En sann historie om å overleve Putins vrede» (Bazar 2022). Bøkene leses som uhyggelige krimromaner.

Da Browder, etter innledningsvis å ha hatt et greit forhold til Putin, oppdaget at firmaet hans ble svindlet av oligarker som opererte med Putins godkjenning, ga han advokaten sin, Sergei Magnitsky, i oppdrag å fortsette å etterforske hva som hadde skjedd, på russisk jord.

Magnitsky ble, no big surprise, arrestert, fengslet og torturert og døde etter et år i russisk fengsel i 2009, bare 37 år gammel. Et par år etter at han var død, ble Magnitsky dømt i en russisk rett for skattesvik!

Browder har deretter dedikert livet sitt til å overtale verdens land til å innføre lovgiving, såkalte «Magnitsky acts», som gjør det mulig å beslaglegge penger som er stjålet i Russland og illegalt overført til vesten. Hvilket dreier seg om vanvittig store summer. Penger som har havnet i London, i eiendomsinvesteringer i USA (Hva har du å si Donald Trump?) og på Rivieraen i Frankrike.

Da jeg besøkte Nice i januar måtte jeg legge turen innom Villa Nellcote, der Rolling Stones på tidlig 70-tall spilte inn deler av «Exile on Main st.». Villa Nellcote er nå beslaglagt av den franske stat fra en russisk oligark. Browder formulerer det slik; «The oligarks are holding Putins money». Penger som angivelig skal være oligarkenes, er i realiteten egentlig Putins! Browder er den eneste som er nevnt ved navn som en fiende av Russland i en av Putins taler.

En annen mann som ikke har noen illusjoner om hvem Putin er, er den russiske, Sveits-bosatte, forfatteren Mikhail Sjisjkin. Han kommer til Litteraturhuset i Fredrikstad 7. juni for å ha en samtale, en «bokprek», med NRKs Ole Torp under tittelen «Mitt oppgjør med Russland». Plattformen for samtalen er Sjisjkins essaysamling «Fred eller krig», en tittel som selvfølgelig parafraserer den russiske forfatteren Lev Tolstojs historiske roman «Krig og fred» fra 1869.

To dager før 24. februar hadde Sjisjkin en kommentar på trykk i Aftenposten under overskriften «Mitt land har bare en fremtid hvis det gjennomgår et totalt nederlag, slik det skjedde med Tyskland». Teksten er formulert som et brev til en ukrainsk venn og er det mest nådeløse perspektivet på krigen i Ukraina jeg har lest.

Sjisjkin skriver blant annet : «Det inngikk i generalstabens planer at Nato ville nekte å forsvare dere med sine egne væpnede styrker, og de første dagene av krigen oppfylte Nato disse planene.

Men dere, ukrainerne selv, gikk ikke med på Putins planer. Dere overga dere ikke, møtte ikke stridsvognene hans med blomster. Dere forsvarer ikke bare deres egen frihet og menneskelige verdighet, nå forsvarer dere friheten og den menneskelige verdigheten til hele menneskeheten.

Det er umulig å beseire dere, for krigen avgjøres ikke av mengden stridsvogner og raketter, men av styrken i kjærligheten til frihet. Dere er frie mennesker, mens de som utfører de russiske generalenes forbryterske ordre, er slaver.»

I vinter har det vært stor kontrovers rundt uttalelser som den tidligere norske langrennsløperen, Astrid Uhrenholdt Jacobsen, har kommet med overfor IOC i forbindelse med fremtidig russisk deltakelse i OL. Uhrenholdt Jacobsen var på det norske landslaget i OL i Sotsji i 2014.

Jeg måtte støve av en Signert jeg skrev her i HA i forbindelse med OL den gangen, for ni år siden:

«Dette bør alle som hevder at politikk og idrett aldri har noe med hverandre å gjøre reflektere over. Den som tror at Putin er villig til å bruke svimlende, helt umulig å ta inn over seg, tre hundre milliarder fordi at han er spesielt opptatt av hvem som slår hvem i skisporet, trenger å få smurt på et lag med mental Swix. Putin har ett mål, han bryr seg ikke om at en drøy tredjedel av pengeberget har blitt brukt på korrupsjon, og det er å male opp en fasade av Russland som stormakt. At denne stormakten institusjonaliserer legitimiteten av overgrep og terror mot homofile, burde selvfølgelig gjøre at alle holdt seg borte fra landet, både toppidrettsutøvere, politikere, forretningsfolk og turister. Å hevde at hensynet til toppidrett trumfer menneskerettigheter, gjør at toppidretten spiller fullstendig moralsk fallitt.»