Gå til sidens hovedinnhold

Skepsis til folk utenfra er typisk Halden. Nesten litt DNA.

SIGNERT

Litt kollektiv haldensk navlebeskuelse i dag; forleden uttrykte en haldenpatriotisk facebook-venn skepsis til at kommunen den siste tiden har ansatt to nye fagsjefer utenfra. På rådhuset har de bestemt seg for å rette blikket «utaskjærs» både når det gjelder enhetslederen for kultur, og direktøren for Samfunn og samskaping. Knut Olav Brekklund Sæves er i dag kultursjef i Indre Østfold kommune, mens Voica D. Imrik kommer fra en mangslungen kommunal lederkarriere i Fredrikstad kommune.

Facebook-vennen postet blant annet dette, med et direkte uttrykt snev av skepsis; «Hvorfor må man igjen løfte blikket utover kommunegrensen for å finne de beste kandidatene? Har ikke byen lært av alle rådmennene før Vevelstad som har kommet og gått etter kort tid, og som i tillegg valgte å bo utenfor kommunen?» Og jeg tenkte; dette er en typisk Halden-reaksjon. Nesten som et DNA. Skepsisen til noe nytt og ukjent trumfer innstillingen om å gi dem den sjansen de fortjener, og ønske dem hjertelig velkommen. Det finnes flinke folk utenfor kommunegrensa som har veldig lyst til å jobbe her, og som har søkt nettopp fordi de er supermotiverte. Det har de gjort uavhengig om de har et postnummer som begynner på 17 eller ikke ...

Jeg reagerte fordi jeg har følt på det selv, og har fått noen erfaringer jeg har lyst til å dele. Derfor svarte jeg dette på facebook-posten: «Det lureste jeg har gjort i hele mitt liv var å si ja takk til tilbudet om å bli redaktør i Halden, og flytte hit umiddelbart! Jeg ble «brå-haldenser», og kommer til å bli boende her også etter at jeg blir pensjonist om noen år! Trives helt suverent her i byen! Også med den inngrodde skepsisen de innfødte har til mennesker «utaskjærs»!

Og for å utdype litt; jeg aner ikke om samfunn og samskapingsdirektør Voica D. Imrik har tenkt til å flytte til Halden. Det ser jeg heller ikke det store poenget i. Men at redaktøren i lokalavisa bør bo i byen han er redaktør i, det anså jeg som et viktig poeng da jeg fikk jobben i 2009, og det mener jeg fremdeles. Den gang var det et krav at jeg skulle flytte til Halden i løpet av et år. Jeg flyttet umiddelbart, og det var lurt. Også fikk jeg meg firmabil med AA-skilter. Signalet om at det kom en fra Fredrikstad som mente alvor ga meg medvind i seilene. Og det var dessuten mange som ville slå av en prat når de møtte meg på Tista senter etter arbeidstid. Sånt blir uvurderlig.

Boplikt er blitt mer og mer sjelden. Det er naturlig. I de fleste sammenhenger også irrelevant. Men verdien av å få en leder med en annen bagasje enn den som finnes på den arbeidsplassen han eller hun skal lede kan være ubetalelig. I noen sammenhenger tror jeg det kan være lurt at en bedriftskultur, eller rett og slett bare en god måte å jobbe på bare videreføres. I andre sammenhenger er det åpenbart smartest å rekruttere en leder som kommer inn med andre impulser og ser hva som er riktig med helt nye øyne. Det ble også min erfaring. Jeg ble supermotivert til å modernisere den 80 år gamle lokalavisa i Halden. Det var helt nødvendig, og det trengtes impulser utenfra. Det gjorde jobben mye lettere for alle.

I flere sammenhenger har jeg merket en inngrodd haldensk skepsis til det som er nytt og ukjent. «Innante» er et skjellsord. Det er rart, for det er mange innflyttere som har vært med på å utvikle og transformere byen vår. Det har vært nødvendig. Og – det er svært mange innflyttere som er blitt her. Av kjærlighet til byen og folkene som bor her.

Jeg er en av dem.

Kommentarer til denne saken