Spørsmålet er det grunn til å stille etter sommerlige oppslag i lokalpressen i de distrikter som besitter gamle gardstun. I et tilfelle har et eiendomsmeglerfirma fått Fortidsminneforeningen på nakken fordi de i salgsannonsen tillot seg å nevne at bygningene var kondemnable.

I vårt bevilgningskåte samfunn kan det se ut som om eiendomsbesittere, som gjennom årtier har unnlatt å vedlikeholde bygningsmassen, bare kan lene seg tilbake i troen på at det offentliges kulturbudsjetter skal fylle rollen som reddende engler når alt holder på å ramle sammen av råteskader.

Vi har selv en viss erfaring med et redningsprosjekt med et av Lillehammer eldste hus for en del år tilbake. Her var Lillehammer kommune siste eier før vi overtok. Eiendommen hadde store skader, inkludert et uthus som fikk merkelappen kondemnabelt av takstmannen. Med stor innsats, uten offentlig støtte, ble sluttresultatet bra. Fortidsminneforeningen tildelte oss pris med diplom, messingplate på gateplan og pen omtale.

Et ferskt eksempel er gardstunet Laurgard i Sel, som megleren har prissatt til 2,5 millioner. Takstmann Ole Traasdahl har tydelig uttrykt at bygningene rett og slett er i en slik forfatning at de er ubebolige, og at det vil bli svært kostbart å få eiendommen beboelig.

Likevel velger Fortidsminneforeningens representant Bianca Wessel å understreke at det ”eneste ubrukelige i denne sammenheng er salgsannonsen fra meglerfirmaet”.

Det skal også nevnes at Laurgård inspirerte nobelprisvinneren Sigrid Undset til hennes romaner. Forfatteren bodde der i perioder. Det er selvsagt mulig å spørre om hvor stor betydning dette skal ha på boligens verdi.

Ingrid Blessom fra Vågå er av den oppfatning at kulturminner som Laurgård må tas vare på.

Advokat Kåre Lund i meglerfirmaet ble oppnevnt av tingretten for å håndtere salget . Han understreker at han ikke har fått noe kulturminneoppdrag, og tror ikke de som byr på eiendommen gjør det for å sette den i stand, men fordi det er en av Sels største jord- og skogbrukseiendommer.