Det er onsdag morgen. Vårsola har festet grepet, og fått blånet en morgensløret aprilhimmel over Wiels plass. Det blir en nydelig og varm vårdag. I dag også. Fordi vi fortjener det.
Det er som om sola blir med inn bak Sparebankens nye skyvedører. Til en lokalbanksjef som alltid framstår som han gjør nå; blid, hyggelig og imøtekommende. For denne sosiale og joviale mannen er litt sånn «Hællæ, Tom Willy!» Og nylig rundet han de 60.
Solid merkevare
Han har ledet en av Haldens mest solide merkevarer i 12 år. Noen vil, og med rette, karakterisere Halden Sparebank som en av byens økonomiske bærebjelker i moderne tid.
– Det var ikke åpenbart fos oss at det skulle gå sånn da egennavnet Halden Sparebank forsvant i fusjonen i 2011. Banken ble til Sparebank 1 Østfold Akershus. Halden ble en filial. Lokalkunnskapen i banken tilsa at dette ikke ville bli godt mottatt. Halden-navnet er viktig for lokalpatriotiske haldensere. Men vi tok grep, og opprettet Sparebank1stiftelsen Halden samtidig, og kommuniserte etter beste evne at banken fremdeles skulle være en markant økonomisk bidragsyter til lokalsamfunnet. Det var lurt. Og jeg føler at vi har holdt ord. Etter 12 år har vi bidratt med et tresifret millionbeløp til Halden-samfunnet – og vi har fremdeles et godt kundegrunnlag. Halden-avdelingen er solid.
– Sikker som banken...?
– He, he... Det kan du godt si.
– Passer for meg
Som bankmann er 60-åringen selvsagt opptatt av penger. Men mer enn det. Han er bevisst på hvem han er, og hvordan han virker på andre.
– Å lede en avdeling i en virksomhet i en by på Haldens størrelse tror jeg passer perfekt for meg. Jeg trives best når jeg kan jobbe tett sammen med andre. Jeg er opptatt av menneskene rundt meg. Lokalsamfunn også. HA sjekker jeg for eksempel flere ganger hver dag. Det som opptar haldenserne opptar også meg. Jeg må følge med i det lokale nyhetsbildet. Jeg tror ikke jeg hadde trives like bra i en større virksomhet, sier han. Og poengterer at han også holder seg oppdatert på Sarpsborg Arbeiderblad...
– Det er lenge siden jeg hadde et nært forhold til Sarpsborg. Men det er her jeg er født, smiler han.
Store endringer
Det er blitt et langt liv i bankvesenet. I omskiftelige tider, og med store endringer.
– Det kan nok hevdes at bankene gikk litt i front for den digitale utviklingen. Da jeg startet i 1983, var det kontanter og skranker som gjaldt. Det var mange kunder innom lokalene hver dag, og strukturen var en helt annen. I dag er det elektronisk betaling som gjelder, det er selvbetjening på internett, færre ansatte – og langt færre kunder som fysisk er innom. Det har vi tatt konsekvensen av. Lokalene vi nylig pusset opp er innredet etter moderne drift. Vi lever nå nesten i et kontantløst samfunn. Vipps er virkelig kommet for å bli. Jeg har hørt folk si at dette er genialt, sier Prangerød.
Men fremdeles er det renter, sikkerhet, driftsresultat og bidrag til lokalsamfunnet som gjelder. Men veien dit er annerledes enn da Tom Willy Prangerød startet opp.
Merker tøffe tider
LO og YS har streiket. Meklingen i lønnsoppgjøret med NHO mislyktes i første runde. Det er tøffe tider med økte renter, dyre energipriser, høyere levekostnader og svekket kjøpekraft. Det merker også bankene.
– Det er flere nå enn før som ber om betalingsutsettelse og økonomisk rådgivning. Vi merker det. Vi prøver å være imøtekommende og finne varige løsninger, men det finnes en grense. Vi må også drive fornuftig, sier han.
Nylig fortalte han i HA at den mye omtalte gule funkisgården på Wiels plass skal selges. Den ble bygget under krigen. Stilen står i skarp kontrast til bygningene rundt. Det 3.000 kvadratmeter store bygget i tre etasjer huser først og fremst banken og dens eiendomsmegler, men også Halden Arbeiderblad og programvareselskapet Altere.
– Jeg har registrert at mange har en mening om denne bygården. Noen synes den er kul. Andre rynker på nesa.
– Hvorfor selge?
– Fordi vi har en policy om å leie, ikke eie. Også ønsker vi å fokusere helt og fullt på kjernevirksomheten vår; bankdrift. Det er ikke lenge siden gården ble lagt ut for salg, men allerede nå merker vi at det er interesse for å kjøpe den, sier han.
Familiemann
Jobben tar mye av tiden hans, men han er også familiemann.
– Jeg har vært gift før, men barn og familieliv ble det først etter at jeg traff åtte år yngre Pernilla på en helgetur til hennes hjemby Strömstad i 2002. Da var jeg fri og frank. Jeg og en kamerat fikk ja på spørsmål om vi kunne slå oss ned ved et bord der hun satt sammen med venner. Vi kom i prat. Resten er historie, smiler han.
Paret vurderte en stund på om de skulle bo i Halden eller i Strömstad. Pernilla Ohlson Prangerød fikk siste ordet. Den gangen. Pernilla er for øvrig pedagog i den svenska kyrkan i hjembyen sin.
– Vi trives bra i Strömstad, men det er ikke utenkelig at vi flytter til Norges fineste by senere, smiler han.
Pappa og sjåfør
Datteren på 15 er aktiv svømmer, og Tom Willy er ivrig pappa og sjåfør.
– Sønnen på 11 liker å henge litt med pappa på treningssenter, eller på en løpetur i skogen. Jeg får også «blåst ut huet litt» når jeg løper. Jeg har ikke noen spesielle hobbyer, men er generelt sportsinteressert. Jeg er jo egentlig i bestefaralder nå, men synes det er både fint og stas å være pappa til to på 11 og 15 nå!
– Hvordan var det å være grensependler under pandemien?
– Helt grusomt! Å sitte i kø var for så vidt greit. Det var alle kontrollene og alle bomullspinnene opp i nesa som var verst. Og ensomheten på jobb. Hjemmekontor er ikke noe for meg. Jeg må ut blant folk. Jeg er sjeleglad for at den perioden er over, sier han.
Engasjert
HAs helgegjest denne uka betrakter seg selv som tillitsfull, omgjengelig og engasjert. Det beste han vet er å oppleve gode relasjoner med andre, og gode møter med folk. Å representere banken og hedre andre setter han pris på. For eksempel når han hvert år deler ut ærespris under Halden-gallaen.
Det verste han vet er uærlighet.
– Har du opplevd noe dramatisk i livet du kan fortelle om?
– Jeg vet ikke om dette kan karakteriseres som dramatisk, men hendelsen satte sine spor. Jeg mistet min eldre bror i kreft da han bare var 41 år gammel. Jeg var 36. Han fikk vite at han var syk ved påsketider, og døde i romjulen samme år. Det var første gang jeg virkelig følte på sorg. I ettertid ser jeg tilbake på den tiden med blandede følelser, for i perspektiv var det også en tid der familien kom nær hverandre, og det var også godt.
Sier Tom Willy Prangerød.