Ken Burns brenner for historien

«GULLGRUVE»: – Ken Burns sin dokumentarserie «Country Music» er en gullgruve for alle som bryr seg om musikken til The Carter Family, Jimmie Rodgers, Hank, Willie Nelson, Johnny Cash, Loretta Lynn, Dolly Parton og hundrevis av andre originale stemmer og låtskrivere, skriver Tom Skjeklesæther.

«GULLGRUVE»: – Ken Burns sin dokumentarserie «Country Music» er en gullgruve for alle som bryr seg om musikken til The Carter Family, Jimmie Rodgers, Hank, Willie Nelson, Johnny Cash, Loretta Lynn, Dolly Parton og hundrevis av andre originale stemmer og låtskrivere, skriver Tom Skjeklesæther.

Av
DEL

SignertDenne første søndagen i det nye året, 5. januar, sender NRK den første episoden av en dokumentar-TV-serie jeg har ventet på i fem år, Ken Burns´ «Country Music». Samtidig legger kanalen ut alle episodene på sin strømmetjeneste, til sammen et seksten (16) timers dypdykk i folkemusikken som fikk sin spede start i USA på begynnelsen av 1920-tallet, og som hundre år senere fortsatt lever i beste velgående.

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på hvorvidt NRK ville sende serien eller ikke. I likhet med hva jeg har gjort med mange av Ken Burns tidligere filmer og serier, så ble den kjøpt inn på DVD fra USA. Det innebærer at jeg i skrivende stund er i ferd med å se «Country Music» for andre gang, jeg har i tillegg i romjula storkost meg med den to timer lange konsertfilmen «Country Music Live at the Ryman/ A Concert celebrating the film by Ken Burns».

Konserten fant sted allerede i mars 2019 i Nashville, Burns selv er vertskap på en av USAs mest historiske scener. «The Ryman» er også kjent som det egentlige «Grand Ole Opry».

På scenen med country-historisk materiale; bl.a. Dwight Yoakam, Rosanne Cash, Old Crow Medicine Shows Ketch Secor, Rhiannon Giddens, Vince Gill, Asleep at the Wheel (spilte på Kongens brygge i 2001) og Holly Williams. Sistnevnte er barnebarnet til Hank Williams, en av gigantene med plass i tredje episode i Burns serie, titulert «The Hillbilly Shakespeare».

«Country Music» er en gullgruve for alle som bryr seg om musikken til The Carter Family, Jimmie Rodgers, Hank, Willie Nelson, Johnny Cash, Loretta Lynn, Dolly Parton og hundrevis av andre originale stemmer og låtskrivere. Stinn av historiske klipp, countrylegende «snakkehoder», utfyllende kommentatorer og historisk kontekst. Og, ikke minst, en flom av morsomme og dramatiske historier. Nok til å gjøre vinteren til et bedre sted å være. I konsertfilmen fra «The Ryman» forteller Rosanne Cash, Johnnys eldste datter, at hun hadde grått seg gjennom serien da hun så den. Det er bare å innrømme at det titt og ofte ble fuktig i øyekroken her også.

Det siste er ikke enestående for Ken Burns´ «Country Music». Du skal ikke lenger tilbake i Ken Burns formidable film-CV enn et par år for å ha sett et annet drama utspille seg, den ti episoder lange «The Vietnam War», også sendt på NRK.

Ken Burns ble født i Brooklyn, New York i 1953. Han fikk sitt første 8 mm kamera da han var 17 og gikk straks i gang med å lage en dokumentar om en fabrikk i det som da var hjembyen, Ann Arbour, Michigan. I dag ansees han som verdens fremste dokumentarfilmskaper, titalls millioner ser filmene hans i USA.

I 1975 fikk han en «Bachelor of Arts» innen filmstudier. Året etter dannet han «Florentine Films» sammen med noen medstudenter, godt over førti år senere er det fortsatt «Florentine Films» som er Burns produksjonsselskap.

I dag samarbeider han innimellom med sin yngre bror Ric og sin datter Sarah, begge dokumentarfilmskapere.

Ken Burns laget sin første større dokumentarfilm, «Brooklyn Bridge», i 1981, bygget på en bok av en av USAs fremste historikere, David McCulloghs «The Great Bridge». Burns fikk McCulloughs til å lese kommentarene og allerede i denne filmen tar han i bruk grepet som har blitt kjent som «The Ken Burns Effect»; å zoome inn på, og ut av gamle fotografier.

Teknikken har senere vært en del av Apples film og foto-behandlingsprogrammer, altså en effekt som vi amatører har kunnet benytte oss av også.

Jeg ble først ordentlig oppmerksom på Ken Burns virksomhet i 1990, da han laget sitt første «storverk», «The Civil War», «(Den amerikanske) Borgerkrigen», spredd ut over elleve timer i ni episoder. Det musikalske temaet fra «The Civil War», melodien «Ashokan Farewell», skrevet og framført av felespilleren Jay Ungar, rører meg bare ved å skrive tittelen.

I 1990 hadde Burns allerede laget seks tidligere filmer. For meg er «Thomas Hart Benton» fra 1988 spesielt viktig. Benton (1889–1975) var nesten en malerkunstens Woody Guthrie, som ville at bildene skulle henge i salooner og der folk ferdes, framfor gallerier. Hans siste verk, «The Sources of Country Music», et bestillingsverk for «Country Music Hall of Fame» i Nashville, tre ganger to meter stort, har jeg i en mindre replika hengende i stua.

Da Benton i 1975 hadde gjort ferdig det store maleriet, gikk han inn for å spise middag, deretter ut i atelieret igjen for å signere. Han ble funnet død av et hjerteinfarkt uten å ha rukket å signere, foran maleriet, 85 år gammel.

Bentons maleri dukker selvfølgelig opp i nye «Country Music».

I årene etter 1990, har Ken Burns laget ytterligere 24 filmer og serier. De store har vært «Baseball» (94), «Jazz» (2001), «The War» (2. verdenskrig, 2007), «The National Parks- America´s greatest idea» (2009), «The Roosevelts» (2014) og altså «The Vietnam War».

Tom Skjeklesæther

Tom Skjeklesæther

Men for den som skulle bli grepet av Burns-feber, verdt å merke seg er også «Thomas Jefferson» (97), «Lewis & Clark» (97), «Elisabeth Cady Stanton & Susan B. Anthony» (de første feministene, 99), «Mark Twain» (2001), «Jack Johnson» (den første afrikansk-amerikanske heavy-weight championen i boksing, 2004) og «Prohibition» (Forbudstida, 2011).

Spesiell interesse bør også vies «The Central Park Five», laget sammen med Sarah Burns (2012). Den handler om fem svarte og latinske tenåringer som feilaktig ble dømt for voldtekt av en hvit kvinne i New Yorks «Central Park» i 1989. De tilbrakte mellom fem og tretten år i fengsel før en serie-voldtekstmann innrømmet at han var den skyldige.

Donald Trump betalte da de ble arrestert helsides annonser i New Yorks aviser der han tok til orde for å få tilbake dødsstraffen i New York State for å straffe tenåringene.

Han mener fortsatt at de er skyldige!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags