Når pressen gjør jobben sin

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

«Det er trist og forstemmende at så mange av oss synes å tro at man ikke trenger pressen lenger, siden man nå har sosiale medier. Som om det som formidles og lenkes i sosiale medier, oppstår ut av tynn, blå luft.» skriver Tom Skjeklesæther i sin Signert.

DEL

MeningerI disse dager, der vi alle øver oss på å huske å skrive 2019, er det verdt å reflektere over at det er svært liten sjans for at vi når helt til neste år uten at virkeligheten kommer dundrende mot oss som et endeløst tog av begivenheter. Mange av dem dramatiske og med avgjørende konsekvenser for mennesker som berøres.

At vi ofte kan ha svært forskjellige oppfatninger av det som skjer, hva som er årsakene og hva konsekvensene blir, er også en del av det som av og til beskrives som den menneskelige erfaringen.

Men samtidig er det et vanlig synspunkt at det er av betydning at noen har som oppdrag å forholde seg til denne nyhetsstrømmen, gi den en journalistisk forsvarlig behandling og å formidle dette til offentligheten. Mange av oss vil si at dette, pressens kjerneoppdrag, å formidle nyheter, er et av de viktigste elementene i et sunt samfunn. Ved siden av å bringe nyheter, skal pressen også, som det heter, «ettergå makta», stille betimelige spørsmål til de som har størst innflytelse på samfunnsutviklingen.

På forsiden av den amerikanske avisa Washington Post står det nå å lese, rett under navnet på avisa, «Democracy Dies in Darkness», «Demokrati dør i mørket», en konsekvens av at USA nå har en president som har utpekt pressen til folkets fiende.

Magasinet Time utroper hvert år en såkalt «Person of the Year». For 2018 har Time valgt å dele denne utmerkelsen på journalister som enten har måttet bøte med livet eller som er fengslet for sin innsats. Deriblant den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi, som ble myrdet inne i Saudi-Arabias ambassade i Tyrkia i fjor høst.

Det blåser opp mørke stormer mange steder i verden, i tillegg til alle stedene der det allerede hersker alt annet en demokrati. En fri presse og aktiv, god journalistikk kan vise seg å få avgjørende betydning i de nærmeste årene.

Det er med en touch av stolthet på vegne av journalismen at jeg i denne første Signert´n i det nye året kan koste på meg en aldri så liten trommevirvel for at Halden Arbeiderblad i de siste ukene har demonstrert hva god journalistikk kan være, med den svært omfattende intervju-serien som har blitt publisert under vignetten «Kypros-saken».

Kollega Trine Bakke Eidissen har gjort et stort arbeid med å belyse en sak som vanskelig kan betegnes som annet enn svært betent, gjennom over ti artikler med presis og velskrevet tekst. Trine har snakket med 55 kilder og har reist til Kypros, landet der deler av dette menneskelige dramaet har utspilt seg. I seg en innsats som på ingen måte er garantert fritt for ubehag. Det er verdt å merke seg at journalister, advokater og andre som har vært involvert i denne saken har blitt møtt med trusler og nå ikke har Kypros veldig høyt oppe på ferie-reisemål-lista.

HA begrunnet sin prioritering av denne artikkelserien med at slike saker om foreldres forhold til sine egne barn er et økende konfliktområde i en tid da det blir mer og mer vanlig at folk får barn på tvers av nasjonale grenser.

Det er mange aspekter ved «Eriks» historie som gir grunn til ettertanke. Kanskje viktigst; Hvilken rolle har den lokale politimyndigheten, rettsinstansen og barnevernet spilt i denne saken? Dessuten; Hvor avgjørende er økonomi for at en part skal kunne hevde sine, og essensielt, sine barns, rettigheter i slike sammenhenger?

I skrivende stund ser det ut for oss lesere som om flere av myndighetsinstansene som har vært involvert i «Kypros-saken» har noen saker de bør forklare oss. Dette har kommet fram takket være Trines og HAs grundige journalistikk.

Mange mennesker har sterke meninger om pressen. Ingen vettuge borgere, oss journalister inkludert, vil finne på å si at pressen er feilfri, at det ikke gjøres mange merkelige prioriteringer og at det ofte kan begås det som åpenbart er dårlig, lat eller likegyldig journalistikk.

Det er likevel slik at noe av nettopp dette, manglende kvalitet, er en refleksjon av svekket økonomi i pressen gjennom det siste tiåret. Slik tilfellet er ellers i samfunnet, også god journalistisk kvalitet koster penger.

Det er trist og forstemmende at så mange av oss synes å tro at man ikke trenger pressen lenger, siden man nå har sosiale medier. Som om det som formidles og lenkes i sosiale medier, oppstår ut av tynn, blå luft.

Det er verdt å merke seg at avisa som i Norge har vært mest utskjelt for deler av sin journalistiske virksomhet, Verdens Gang, ofte også gjør fremragende arbeid. Bruker store ressurser på å grave i saker som det er av vesentlig betydning for samfunnet at avdekkes.

I det siste par årene kan vi trekke fram følgende tre saker der VG har utført sitt journalistiske oppdrag med betydelig kraft og med konsekvenser som neppe hadde kommet uten eksponeringen som avisa har utløst; Overgrepssakene i spesielt læstadianer-menigheten i Tysfjord i Nordland, saken om den spinnville virksomheten til de to bedriftene «Addictologi-akademiet» og «Kartselskapet» i Oslo og sist, den såkalte «Vergemålssaken» i Tolga kommune.

I boka mi er «Kypros-saken» i Halden Arbeiderblad altså et forbilledlig journalistisk arbeid, som forhåpentligvis kan gi støtet til andre, grundige og leseverdige saker i tida som kommer. Jeg tror at nettopp slike historier kan være med å legitimere at vi har lokalpresse også i Norge. Ingen må tro at det er en selvfølgelighet.

Artikkeltags