Morgenbladet er det beste bevis på at det er et liv etter døden

SLUTT: Nedrigging av politisk redaktørs kontor på Stortings plass, femte etasje. En mørklugget Sverre Stang rekker kulturjournalist Bjørn Brøymer historiske bøker.

SLUTT: Nedrigging av politisk redaktørs kontor på Stortings plass, femte etasje. En mørklugget Sverre Stang rekker kulturjournalist Bjørn Brøymer historiske bøker. Foto:

Av

Les dagens Signert av Sverre Stang.

DEL

MeningerNorges eldste riksavis, Morgenbladet, er 200 år i 2019. Grunnlegger av avisa var boktrykker Niels Wulfsberg, som også ble avisas første redaktør. Avisen har hatt kjente redaktører som Adolf Stabell (liberal), Christian Friele (konservativ), så Nils Vogt og CJ Hambro. Hambros innsats under krigen gjorde ham til en legende.

Etter krigen gikk det i mange år gått nedover med Morgenbladet. Det het seg også i riktig gamle dager at annonser, det fikk man gå til Aftenposten med. Slikt ville man ikke ha i Morgenbladet.

Jeg har hatt et meget spesielt forhold til avisa, ettersom den i over 12 år var min arbeidsplass. 1. september 1968 begynte jeg som journalistlærling under sjefredaktør Christian Christensen – eller CC, som han gjerne ble kalt. Det var en tøff, men lærerik tid. Jeg måtte jobbe til jeg var ferdig – og daglig var språkrøkt en viktig del av utdannelsen. Morgenbladet var en god journalistskole.

Den gang holdt avisa til hjørnegården mellom Arbeidergaten og Lille Grensen, rett og slett kalt Morgenblad-gården. Men gården var solgt for å skaffe midler til daglig drift.

Her var ekspedisjon i første etasje og heis opp til redaksjonen i femte. I fjerde etasje var det plass til noen annonseselgere. I sjette satt avisas adel, gutta med blystavene og typografene, som alle var medlem av Jern og Metall og hadde betydelig høyere lønninger enn avisas redaksjonelle medarbeidere. Vi var i et interesseselskap med Nationen. I/S Mona, om et stort felles trykkeri i kjelleren. Som nattredaktør måtte jeg hver natt inspisere det ferske produkt. Var det noen skandaler det gikk an å rette opp, tro?

Avisen hadde over 40 medarbeidere. Det vrimlet av folk i alle korridorer og kontorer. Vi som den gang tilhørte den yngre garde skjønte at skuten ikke kunne fortsette med et så stort mannskap. Litt etter litt ble «overskuddet» oppsagt eller fant seg andre ting å gjøre. Allikevel befant avisa seg i akutt pengekrise. Noe drastisk måtte gjøres. Vi måtte innom en runde med akkord. Som klubbformann var jeg med på forhandlingene. Styreleder den gang var Libertas-generalen Trygve de Lange, dyktig – men ikke akkurat behagelig. Med seg hadde han blant andre sorenskriver Christian Apenes, far til Georg.

Mens CC og de Lange forhandlet med kreditorene, hadde dagliglivet sine kriser. Ingen fikk lenger sin lønn! Men abonnentene ga midler nede i ekspedisjonen, som gjorde at vi overlevde i øyeblikket – inntil akkord var oppnådd.

Styret besluttet så at vi ikke lenger hadde økonomi til å fortsette i Morgenbladgården. Vi måtte finne oss et annet og betydelig rimeligere husvære. Sjefredaktørens sekretær og jeg ble sendt på byen med beskjed: Finn et sted! Etter atskillige runder landet vi på et lite og svært uanselig hus i bakgården til Incognitogaten 33. Huset hadde vært en stall! Vi slo til. Etter diverse oppussinger flyttet så Morgenbladet inn i stallen. To små etasjer fikk være nok.

Der bodde vi da. Glade og tilfredse. Faren var over. Vi levde og ga ut avis hver dag. Jeg var blitt redaksjonssjef og styrte dagens og nattens oppdrag.

En dag skrev sjefredaktøren en hyllest til oberstene i Argentina. Da rant det over for de fleste i redaksjonen. 12 stykker sa opp samme dag, høsten 1980. Det var pressehistorie, men av den lite hyggelige sorten.

Idag eksisterer Morgenbladet videre som ukeavis – med utkomst hver fredag. Opplaget er igjen økende. I pressen sier man det gjerne slik: Morgenbladet er det beste bevis på at det er et liv etter døden!

Sverre Stang

Sverre Stang

Artikkeltags