Kunsten å angre

Av
DEL

Å forstå seg på lokalpolitikken i Halden som nyinnflyttet borger er litt av en øvelse. Etter elleve år utenbys og fire tilbrakt som gjenoppstått haldenser, forstår jeg fremdeles svært lite av det hele.

Tiden før Edquist og Høyre tok over styringa virker myteomspunnet, beryktet og fortiet. Omgivelsene mine mumler om mafiatendenser, triksing med regnskap og trusler mot meningsmotstandere. Når jeg graver i gamle artikler på nrk.no, kan jeg lese om refs fra Kommunerevisjonen i 2011, et omfattende lederprosjekt i 2013, hundrevis av millioner i underskudd i 2014 og en tidligere ordfører som mener Halden aldri ville havnet i uføret hvis Ap hadde beholdt makta etter valget i 2011. Hvem har rett?

" Tiden før Edquist og Høyre tok over styringa virker myteomspunnet, beryktet og fortiet. Omgivelsene mine mumler om mafiatendenser, triksing med regnskap og trusler mot meningsmotstandere.

Utover kampen om å komme seg ut av ROBEK-lista, virker debatten i Halden de siste årene til å ha handlet om en kamp om sannheten. Jeg finner ingen artikler om politiske innrømmelser eller angrende syndere. Kommunens økonomi har ikke bare blitt kjørt rett i diket, men langt pokkerivold ut på jordet. Likevel finner jeg ikke en eneste sjel som offentlig har gått ut og beklaget sine feilgrep, trukket seg fra politikken i skam eller for den saks skyld stått fram som førstehåndskilde til de utallige ryktene det snakkes om i selskaper, jobblunsjer og sosiale medier. Kanskje jeg ikke har lett godt nok?

Det jeg finner er snarere ansvarsfraskrivelse, pekefingre på tvers av politiske skillelinjer og voksenspråk jeg mistenker kamuflerer grundige oppryddinger i udugelighet og rolleblandinger. Men så lenge vi skarve gjennomsnittsvelgere må dechiffrere ord som «lederprosjekt» og «ad hoc-utvalg», er det ingen som tar bladet fra munnen og faktisk peker på hvem som har gjort hva i dette innfløkte elendet – eller for den saks skyld, om det som er gjort er direkte ulovlig eller bare høyst umoralsk.

I rikspolitikken er vi kanskje i overkant glade i å kreve at «noen må gå» hvis politikere driter seg ut. Men i Halden virker vi nærmest lammet av kommunalt insiderspråk og fakta «alle vet har foregått», men som få tør å formulere i det offentlige rom.

Tilbake sitter jeg og lurer på hvordan lokaldemokratiet kan gjenvinne tillit når ingen tar ansvar for den historisk dårlige økonomistyringen som har ført oss alle inn i et tiår med sparebluss og nedbemanning? Hvorfor kan flere av dem som har bidratt til denne sumpen av dårlige beslutninger og styringsudyktighet fortsette sitt politiske virke? Er det frykt for deres innflytelse som gir dem makt, eller er det bare jeg som ikke har fått med meg den opprydningen og ansvarsfordelingen jeg sitter her og etterlyser?

Det siste er slett ikke usannsynlig, dette har vært et langt eventyr å kartlegge for en hjemflytter, men i så fall trenger jeg, og kanskje flere med meg, at noen setter seg ned og tegner og forklarer.

HA skal ha takk for hederlige forsøk, Ap-mann Arve Sigmundstad for visse oppklarende antydninger og journalist Rainer Prang for å skrive rett fra levra i åpne grupper på Facebook.

Men hvis noen kunne tegnet et kart over ubestridelige fakta om de siste 15 årenes politiske styring av byen vår, ville jeg vært vedkommende evig takknemlig. Den begrensede forståelsen jeg sitter med i dag ville forhåpentlig blitt utbedret og nyansert. Kanskje ville det dannet seg et tydeligere bilde av hvilke folkevalgte som fortjener vår tillit? Kanskje flere enn jeg kjenner behovet for akkurat det? Valget er over og posisjonen dannet – men det er aldri for sent å opplyses om hvem som bør angre gamle synder og hvem som bør jobbe litt ekstra for fornyet tillit.

Artikkeltags