22. juli 2012 gråt jeg i likhet med store deler av landet meg gjennom minnekonserten på NRK ett år etter den forferdelige tragedien på Utøya og i Oslo.

Forfatter Karl Ove Knausgård sa noen meget kloke ord den gangen som jeg har tenkt mye på den siste tiden.

«Det var som om verden sto åpen de dagene. Etter det har den langsomt lukket seg. Til vi nå står her ett år senere. Utenfor sjokket. Og ser tilbake på det. Vi må ikke glemme den 22. juli, heter det.

Når jeg skriver dette, ser jeg for meg mine egne barn. Skulle noen kunne ta livet av dem? Hvordan er det mulig? For å ta livet av dem, der de leker i hagen, der de krangler og slåss, ler og løper. For å slukke lyset i deres levende øyne, må man stå på en så lang avstand til dem at alt det forsvinner. Bare da, med den avstanden som gjør dem til noe annet enn mennesker, kan noen drepe dem. Nå, etter den 22. juli 2011, vet vi at den avstanden finnes. Og at den finnes midt blant oss. Det er den avstanden som er farlig.»

Med jevne mellomrom kastes nye familier og pårørende i land som ligger nærme oss geografisk og kulturelt, ut i sjokk og sorg.

Både Frankrike, Tyskland og Belgia har blitt brutalt angrepet av terrorister.

Også det er mennesker som står på avstand.

På avstand til det livet vi ønsker å leve i frihet og trygghet.

Det som skremmer meg mest, er likevel ikke den nye sikkerhetssituasjonen i Europa og verden. I det totale regnskapet har det statistisk sett trolig aldri vært tryggere å reise enn det er i 2016.

Det mest skremmende er avstanden terroristene lykkes å skape.

Midt blant oss.

Nismah Mushtaq opplevde det på kroppen da hun en søndagskveld i sommer gikk tur på brygga i Halden. Og fortalte modig om opplevelsen i Halden Arbeiderblad under leserbrevet med tittelen «Dritt lei av å føle meg skyldig».

Det er med stor uro jeg til stadighet ser helt vanlige mennesker på Facebook, i kommentarfelt eller i ordinære leserbrev, lager en strek i sanden og skyver alle muslimer i Norge og verden over på den ene siden av streken sammen med terroristene som dreper i religionens navn.

Den avstanden midt blant oss er akkurat det terroristene ønsker å gjødsle.

Da skaper vi ideelle vekstvilkår for nytt ugress.

Religionskritikk skal det være stor høyde for. Og det er en rekke trekk ved kulturen i forskjellige muslimske land rundt om i verden som på enkelte områder kolliderer monumentalt med tradisjonelle norske verdier.

Men den utfordringen løser vi ikke gjennom å kaste hatefulle blikk etter kvinner med hijab på brygga i Halden.

Tenk om de i stedet hadde blitt budt på en kopp kaffe og en hyggelig samtale.

Da er det ingen avstand.