Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg akter ikke å skamme meg

Artikkelen er over 3 år gammel

SIGNERT Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De har ligget der i nærmere 18 måneder. I regn og sol, gress og snegler. Nå er barken sleip og soppbefengt. Svigerfar lurer på om vi ikke skal få kappet, kløyvet og stablet tømmerstokkene vi fikk gratis i fjor. De ble til og med fraktet for oss, med traktor opp bak vognskjulet, slik at de skulle ligge klare ved siden av hoggestaben. Der har de ligget i fred.

Sommeren 2016 var vi bare hjemme. Ingen feriereiser, ingen hus å male. Intet å drenere, restaurere eller planere. Vi hadde øks og motorsag og verneutstyr, hansker og hørselsvern og paller til å stable på. Vi fikk til og med fraktet en liten vedkløyver fra slektninger på Vestlandet de 46 milene hit til bruket, uten å løfte en finger. Likevel ble ingenting gjort.

Vel, det er ikke helt sant, vi trillet all den tørre veden fra forrige sommer inn i vedskjulet og stablet den i lekre rekker. Men da var vi slitne. «I september, da skal det skje, » tenkte vi. Så fint å få gjort når høsten kommer, det er klart og opphold, men ikke så hett. Da er det fint å stå ute i Mariusgenser og gjøre litt ekte håndverk, hamstre og lagre, stable og stabilisere.

September kom og gikk. Det samme gjorde oktober, november, desember, januar, februar, mars, april, mai og juni. For ikke å snakke om juli og august. På lørdag tok vi en sjau i duskregnet. Med det resultat at gubben lå rett ut på gulvet i sterke ryggsmerter og måtte avlyse mandagens korpsøvelse.

Hva skjedde med tilbake-til-naturen-mentaliteten? Den ligger der latent, men hangen etter eplehager og egensnekrede stakittgjerder rimer dårlig med fulltidsjobbende voksne og en armlengdes avstand til barnevernet.

Boka Hel ved: alt om hogging, stabling og tørking – og vedfyringens sjel, solgte en halv million på verdensbasis, men jeg lurer på hvor mange eksemplarer som ble brukt til opptenning. Ska man ha et fungerende familieliv, rekker man sjelden å meditere mer enn fem minutter på do. Man bruker ikke fem dager av sin nøye tilmålte fellesferie til å gå opp i kunsten å stable kubber.

Så vi tar ting som det kommer. Trevirket var ikke gjennområtnet, så litt ved blir det nok om et år. Hvis vi rekker å stable alt før våren kommer. I mellomtiden har vi kjøpt oss ut av hele jeger-/-samler-samfunnet og fått en pall ferdigtørket trevirke levert og plassert i garasjen. Så enkelt kan det gjøres. Hva er vitsen med å jobbe livet av seg, hvis man ikke bruker lønna til å slappe av?

Alternativt kan vi jobbe mindre og sanke mer. Men før 6-timersdag og borgerlønn er et faktum, har jeg kun tenkt å plukke litt solbær og litt rips. Resten kan trosten få.

Jeg akter ikke å skamme meg over en skitten bil eller uklippet plen. Så lenge jeg ikke holder meg med tjenerskap, får det heller synes at vi til sammen pendler 7,5 timer hver dag. Vi lever kanskje i en tid med dårlige rygger og musearmer, men jeg er jammen glad for at man i dag kan anses som et ordentlig menneske selv med støv i krokene. I hvert fall som voksen.

Så får vi heller gå foran som gode, uperfekte eksempler for våre barn, som er de som virkelig sliter med å leve opp til forventningene om det perfekte liv og tid til alt. Først når vi kan gå foran og vise dem våre slimete tømmerstokker, først da er vi blitt hel ved.

Kommentarer til denne saken