Rom for tolkning

HVA SER DU? – Jeg kan ikke skjerme ungen min fra hva folk måtte mene om at hønene hjemme etter hvert blir mat, men jeg kan lære henne håndtere det, skriver Stenbock-Haakestad. Foto: PRIVAT

HVA SER DU? – Jeg kan ikke skjerme ungen min fra hva folk måtte mene om at hønene hjemme etter hvert blir mat, men jeg kan lære henne håndtere det, skriver Stenbock-Haakestad. Foto: PRIVAT

Av
DEL

MeningerHva ser du på dagens illustrasjonsbilde? Du hadde kanskje ikke sett på det enda. Kanskje registrert noe lyst hår og noe som ligner på ei høne. Kanskje så du det med en gang.

På bildet ser du en hane. En høylytt en. Det er et par minutter før den dør. Ungen er min yngste. Skikkelig lei seg – og veldig tøff. Hun har kost med dyra fra vi fikk dem et par døgn gamle og helt fram til hun hentet den og holdt den inn i hanehimmelen. Selvvalgt. «Mamma, jeg kan ikke bo på gård og late som at sånt ikke skjer. Det er bedre at jeg gjør det, jeg som er glad i dem».

Bra unge! Nå hører det til historien at vi bare hadde ni høner (og haner) – at den ene som døde rett etter at den kom, har gravstein med inskripsjonen; Stripa – jeg elsker deg. Her er det små forhold, mye kjærlighet – og tett på naboer. Fire haner som starter dagen 04.30 – det funker ikke for noen. Tre av dem måtte ut. En lever på nåde. Du kan godt si vi følger trenden med mat fra grunnen, men strengt tatt er dette noe mamma lærte meg da jeg var liten. Vi skulle det med andre ord koke kraft. Og beklager til alle veganere som kunne føle seg krenket; jeg er sikker på at dyr som har fått godt stell og kjærlighet siden de ble født smaker bedre enn andre. Og vi kaster ikke mat.

I de fleste situasjoner i livet finnes det rom for tolkning. Filteret vi tolker gjennom er de erfaringene livet har gitt oss og de verktøyene vi har tilegnet oss til å reflektere rundt dem. Jeg prøver å snakke med ungene mine og jeg spurte selvfølgelig om jeg fikk bruke bildet. Det hun var mest redd for var at andre skulle si at hun var slem fordi hun var med på slakting. Hun har akkurat fylt 10 og bor på gård. Skal hun måtte være redd for at andre skal si at slakting er slemt? Er verden anno 2019 slik?

Et kjapt blikk på kommentarfeltene på diverse sosiale medier og; ja. Det er en slik verden vi sender ungene våre ut i. Det er tøft å være liten, men jeg tror at det er minst like tøft å være stor. De som velger å stikke nesa fram får kjapt høre det, tastaturet går fort rødt om det legges ut noe en er uenig i.

Os-saken er en gjenganger. Fy søren! Kjære politikere i Halden; tusen takk for at dere orker! Jeg kan ikke fri meg fra bildet av slakterbenken. Nå må det jo sies at jeg leser og tolker det som blir skrevet basert på hvordan jeg kjenner saken og menneskene som uttrykker seg. Halden er en liten by. Opplevelsen av hvordan vi ser folk i det daglige preger våre tolkninger. Mange har imponert meg, enkelte har gjort meg dypt skuffet. En del har forsterket inntrykket jeg allerede har. Et par kjenner jeg bare fra mediene. Egenskapene jeg tilegner dem er da basert på hvordan jeg leser det de skriver – og ikke minst; hvordan de skriver det. Om det ikke er et leserinnlegg eller en FB-kommentar, må jeg være bevisst på journalistens tolkning av det som er sagt. Da er det jammen viktig å tenke på ordet ekkokammer. Akkurat som at det jeg skriver i dag er et ekko av mine refleksjoner.

Jeg har lært mye av fem år med Signert-skriverier – ikke minst å tenke meg om to (eller 7) ganger før jeg trykker send. Hva vil jeg med det jeg skriver? Om jeg sårer noen; kan jeg stå for det? Hvilken stemme vil jeg ha i lokalsamfunnet? Direkte overførbart til både undervisning og oppdragelse. Ønsket er å bidra til å utvikle reflekterte, motstandsdyktige unge mennesker med vett i panna og rom i hjertet sitt for at vi er forskjellige – og med stor respekt for at noen mener noe annet enn deg og fortsatt kan være bra folk. De skal etter hvert beherske retoriske virkemidler, slik Aristoteles i sin tid lærte sine elever om etos, logos og patos; troverdighet, overbevisning og appell. De må bli trygge på sine egne stemmer (vel vitende at til forskjell fra hanene får de beholde livet selv om de galer høyt).

Heidi Stenbock Haakestad

Heidi Stenbock Haakestad

Så HAs redaktør bli hånet for å spørre folk om å få bruke innlegg på sosiale medier i Fritt Ord. Burde vi ikke gi applaus isteden? Jeg trodde at nettopp det var demokrati. Jeg håper både elevene og ungene mine vil benytte seg av muligheten til å lytte til andres stemmer – og vite at deres egen med stor sannsynlighet vil endre seg med tiden.

Jeg kan ikke skjerme ungen min fra hva folk måtte mene om at hønene hjemme etter hvert blir mat, men jeg kan lære henne håndtere det. Lære henne å ta andres perspektiv uten å skamme seg over sitt eget. Lære henne å gjennomskue hersketeknikker – og unngå bruke dem selv.

Å være lærer (og mamma) handler om bevisstgjøring, modifisering og modellering av atferd. Læring er strukturelle endringer i hjernen. Vi har enormt stor påvirkningskraft. Det har politikerne i Halden og. Os-saken er en verkebyll. Politikk er fascinerende, men spillet trigger meg ikke – skremmer meg heller. Og før noen tilegner meg noe; jeg er dypt uenig i prosessen, men pr. dags dato er Høyre fortsatt mitt parti. Hva!? vil sikkert noen tenke – og sikkert kjenne behovet for å fyre løs. Vær så god; men ta det rett til meg. Spør meg hvorfor.

Jeg verken kan eller vil legge føringer for hvordan du skal tolke det jeg skriver, men jeg håper at det på en eller annen måte treffer deg og får deg til å tenke. Hvilken stemme har du og hvordan bruker du den? Hvordan bruker du din påvirkningskraft? Hjemme, på jobb, på sosiale medier, i vennekretsen – i stemmeurnene.

God søndag!

Artikkeltags