Gå til sidens hovedinnhold

Ordet «kjære» er en sjeldenhet i dag

Artikkelen er over 4 år gammel

Regnet trommer hyggelig på campingvogntaket over vårt lille morgenbord med sprøstekt morgenbrød, skarp ost og en lille en. Samleversken har fødselsdag i dag, så det er flagg oppe både ute og inne.

Men post er det i sakens natur dårlig med. Ikke bare fordi vi befinner oss helt der ute hvor kråkene snur, som de sier på disse kanter, men rett og slett fordi menneskene ikke lenger kommuniserer ved hjelp av det skrevne ord.

Det SMSes over en lav sko. Korte meldinger, ofte i en form for kode for å spare på tegnene, og når mobilens minne er fullt må alt som er lagret slettes, slik at det blir plass til nytt. De gamle hilsener er borte, de blir ikke en gang historie.

HER TIL LANDS har brevskrivningen i løpet av de siste få år gått ned med 82%, og Post Danmark har tatt grep. Først satte de opp prisen på A-post til det dobbelte fordi det kostet for mye å levere brevet over natten.

Nå vil de fjerne hele A-posten, slik at et brev fra en by til den neste vil ta 5–6 dager. Det er det vi kaller en total kapitulasjon, og slik vil det sikkert gå hjemme i Norge også.

Kundene har bestemt: Brevet som kommunikasjon mellom familiemedlemmer og venner avgår ved en stille død uten noen form for minnestund.

SELV BRUKER JEG disse dagene til å gå gjennom esker med papirer etter for lengst avdøde familiemedlemmer, hovedsakelig gamle brev. Blant annet brev fra min gamle mormor som hadde tre barn utenbys i en tid da telefonen ikke var allemannseie.

Hun skrev om stort og smått, mest smått, og barna, som forlengst var både foreldre og besteforeldre, bragte henne nytt tilbake fra sine verdener.

 Vi levde tett på hverandre i min familie, så brevene inneholder ikke mye nytt for meg når jeg leser dem 30–40 år senere. Ikke noe privatliv som det grafses i, men en underlig gjenopplevelse er det. Jeg husker det jo så godt alt sammen, når jeg bare blitt minnet om det.

Kundene har bestemt: Brevet som kommunikasjon mellom familiemedlemmer og venner avgår ved en stille død uten noen form for minnestund.

 

FØRST OG FREMST BREVETS magi: Dette å sette seg ned i en ledig stund, for det hadde vi en del av dengang vi ikke hadde så mange hjelpemidler som skulle gjøre hverdagslivet enklere.

Finne frem blokk og penn, skrive datoen i øverste, høyre hjørne – og så Kjære .....! Bare ordet «kjære» er en sjeldenhet i dag.

Så ny LINJE, og fortellingen settes i gang. Små, dengang kanskje ubetydelige ting som i ettertid tegner et bilde av en hverdag som ingen historiebok kan beskrive for oss. Små gleder og savn.

Hva det skulle lages til middag, hvem som hadde vært på besøk, hva som skjedde i byen. Kort sagt et levende bilde av én dag i et liv. Et liv som også var mitt.

Finne frem blokk og penn, skrive datoen i øverste, høyre hjørne – og så Kjære .....! Bare ordet «kjære» er en sjeldenhet i dag.

 

Så avsluttes BREVET med ønske om at alt er vel hos mottageren, og «hilsener til dere alle!». «Jeg slutter her, så rekker jeg ned til postkassen før den tømmes», står det.

Jeg ser for meg hvordan hun gjør ferdig konvolutten med adresse og frimerke, tar på hatt og kåpe og rusler nedover Busterudgata til postkassen utenfor Bakkes Tobakk. Ser at hun på veien passerer butikker som ikke lenger er der.

Vel hjemme igjen skrur hun på komfyren, og jeg vet hva hun skal ha til middag, for det hadde hun fortalt i brevet.

JEG ROMANTISERER IKKE en tid som var, for mye har blitt bedre, men noe har vi også mistet underveis. I dag er kommunikasjon et nøkkelord. Mangfoldige kurs og seminarer behandler betydningen av å kommunisere.

Det meste av dette gjelder arbeidslivet, en sjelden gang kanskje også i politikken. Men hva med kommunikasjonen mennesker imellom i dagliglivet? Er SMSer egentlig kommunikasjon i dypere forstand, eller er det bare krusninger av beskjeder og informasjoner på travle dagers overflate?

 Tid og sted, agenda og alt det praktiske kommer frem, men «tankene mine får du aldri», som en boktittel lød for en del år siden. Hva vil ettertiden sitte igjen med om noen år når alt dette er slettet?

 

Ikke dermed sagt at min lille families liv i hverdag og fest vil bety noe som kildemateriale når historien om 1900-tallet skal skrives. Men kanskje en av mine egne etterkommere vil ha glede av å gå inn i en levende fortid, som en samling gamle brev er?

JEG LEGGER KONVOLUTTENE pent tilbake i eskene sine. «Er det å rydde?» spør min samleverske, men forventer ikke noe svar.

Til det kjenner hun meg for godt. Etter festmiddagen på Badehotellet om noen timer – med en rødspette som dekker tallerkenen og vel så det – burde jeg vel egentlig skrive et brev hjem til fødselsdagsbarnets to barn og fortelle om dagen de ikke selv fikk ta del i dette året.

Spørsmålet er bare om de har en eske å legge brevet i etter å ha lest det.

Kommentarer til denne saken