Etterlyser flere rampestreker neste år

RAMPESTREKER: Hanne Lund-Nilsen skriver om rampestreken hun regisserte for å få med seg en deLillos-konsert i Samfundet.Arkivfoto: Magnus Brunvand

RAMPESTREKER: Hanne Lund-Nilsen skriver om rampestreken hun regisserte for å få med seg en deLillos-konsert i Samfundet.Arkivfoto: Magnus Brunvand Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Hanne Lund-Nilsens nyttårsforsett var noe hun drev med for 20 år siden.

DEL

SpaltistEt nytt år står rett utenfor dørstokken og skal snart banke på. Jeg har et eneste nyttårsforsett; å gjøre flere rampestreker.

Forleden dag var jeg i selskap med noen venninner. Vi begynte å mimre. Det ble mye latter da den ene historien etter den andre dukket frem fra glemselen.

Det slo meg at alle disse historiene, som har gitt så mye latter og glede, var fra årevis tilbake i tid. Hvor har det blitt av den gode gamle hverdagshumoren og fantestrekene som jeg var så glad i før? Har de forsvunnet i den hektiske hverdagen? Eller har voksenlivet tatt meg i så stor grad at jeg ikke lenger husker hvordan jeg gjør det?

Året var 1993 eller 1994. Jeg var rundt 20 og hadde nettopp kommet hjem til Halden etter å ha vært au pair i Sveits et års tid. Iveren var stor etter å treffe gamle venner og bekjente. Jeg fikk se at deLillos skulle ha konsert på Studentkroa (som den gang lå i Samfundet og huset noen rå konserter med dertil stemning). Skuffelsen var så stor som det går an, da jeg fikk beskjed om at konserten var utsolgt!

Og her kommer poenget med nyttårsforsettet; hadde dette utspilt seg i dag, hadde jeg blitt skuffet, og så hadde jeg gått glipp av den konserten. Men ikke den gang.

Vi var tre som gjerne ville gå. Jeg tok på meg ansvaret for å fikse opp i elendigheten. Det var jo ikke noe som het elektroniske billetter den gangen, så billettforfalskning var absolutt en mulighet. Jeg lånte en ekte billett, tok bussen til byen og trålte byens bokhandlere for å finne papp i akkurat den rette turkisfarge og tykkelse. Jeg kom rimelig nær.

Neste skritt var å bli med pappa på jobben (la oss si at han ikke visste noe om mine onde planer – jeg tror jeg sa at jeg trengte å kopiere noe). Jeg allierte meg med en snill sekretær. Vi gikk møysommelig til verks med kopimaskin og kuttemaskin. Det begynte å se bra ut. Det eneste som manglet var et rødt stempel på baksiden av billetten.

Samme dag som konserten skulle være, busset jeg atter en gang til byen på leting etter rødt stempel. Jeg var på vei over bybrua fra sydsiden til nordsiden. Da jeg nærmet meg toppen av brua, kastet jeg et blikk ned til venstre og fikk se en person komme gående fra jernbanestasjonen. Han lignet veldig på Lars Lillo-Stenberg, vokalisten i deLillos. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var Lars Lillo-Stenberg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si, bare at jeg måtte si noe.

Jeg knøt skolissa og var tilfeldigvis ferdig akkurat idet han passerte. Jeg husker ikke åpningsreplikken, men jeg serverte i hvert fall hele historien om at jeg nettopp hadde kommet hjem fra Sveits og hadde veldig lyst til å gå på konsert, men at det var utsolgt; for å se om det kunne vekke noen form for sympati.

Lars (på fornavn nå) var på vei til bokhandler Andersen for å signere CD-er og spurte om ikke jeg kunne vise ham veien. Det passet jo fint, siden jeg jo selv var på vei dit for å lete etter rødt stempel.

Idet han ble mottatt av bokhandler Andersens ansatte, ba han meg skrive navnet mitt på en lapp som han puttet i bukselomma. «Skal se hva jeg kan få til», sa han.

Ikke helt betrygget, fortsatte jeg mitt forfalskningsprosjekt og satt til slutt med tre billetter som var klin like den ekte, bortsett fra det røde stempelet på baksiden.

Kvelden kom og vi tre håpefulle konsertgjengere troppet opp med sommerfugler i magen. Køen var lang. Jeg gikk opp til vakta, og jammen hadde deLillos-Lars husket å sette meg på gjestelista. Så jeg smatt elegant forbi køen og rett inn.

Jeg ventet i spenning på mine medsammensvorne. De leverte fra seg billettene og det så ut til å gå bra, men bare nesten…. «Billettene mangler stempel!», hoiet vakta. Det ble oppstyr. Og stor bekymring blant krovertene over om det kunne være mange falske billetter i omløp.

«Altså, de har kjøpt billettene av noen som ikke skulle gå allikevel. Og de kan jo ikke noe for at de har kjøpt falske billetter!», forsvarte jeg venninnene mine. Vaktene var skjønt enige i det. At vi ikke kunne lastes for at noen andre holdt på med slike rampestreker. Så mine to venninner slapp inn og vi var fulltallig. Og det ble hyling til sangen «Kokken Tor», akkurat slik vi hadde håpet på.

Nå, over 20 år senere, ler vi fortsatt godt av den historien.

Jeg oppfordrer ikke til dokumentforfalskning i året som kommer. Men jeg oppfordrer herved alle til oftere å finne frem barnet og ungdommen i seg, til ikke å være redd for å drite seg ut og til å gjøre litt flere rampestreker.

Det er sånn man skaper gode historier.

Med ønske om et godt nytt år!

Artikkeltags