Gå til sidens hovedinnhold

Roser er røde, fioler er blå, jeg er jævlig sliten og du er like så.

SIGNERT

Kjærlighetsbrev til deg som har mista piffen.

Hei alle sammen. Kan vi gi hverandre ett minutts stillhet fra uro? Jeg tror ikke jeg kun snakker for meg selv, når jeg sier at jeg for alvor kjenner påkjenningene fra det siste årets utfordringer. Nedstengninger, lettelser, strengere tiltak, drømmer om gjenåpning. Alt har egentlig bare blitt til en stor vanskelig klump, som man ikke klarer å definere lenger. Man tør ikke håpe på noe, fordi fallhøyden blir høyere og høyere for hver gang.

Alt er selvsagt forståelig. Vi lever tross alt i en pandemi, som krever ekstremt mye av oss alle sammen. Vi må gjøre det vi kan for å skape trygghet rundt oss.

Så vi prøver å holde positiviteten oppe. Distraherer oss med nye hobbyer og TV-serier. Jeg har begynt å se på ungkarskvinnen. Ungkarskvinnen! Jeg gleder meg sånn til ny episode på mandag, at jeg har alarm på telefonen min. Her er vi.

Men jeg er sliten. Vennene mine er slitne. Kollegaene mine er slitne. Alle er slitne. Kulturlivet står i knestående, med vann opp til halsen, og aner ikke helt hvor vi skal gjøre av oss. Mens alpinbakkene fylles med tusenvis av mennesker, er vi på fjerde måned i komplett stillhet. Jeg ser kreative superhelter miste fargene i kjakene sine. Selvtilliten forsvinner, gleden blir nummen, og livet blir satt på pause. Men vi prøver å holde hodet over vann, fordi vi må.

Jeg tar meg selv i å tvile på, mer eller mindre, alt. Selv sosiale medier har blitt vanskelig. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg har slettet flere bilder og innlegg som jeg har lagt ut, fordi tordentalen jeg har gitt meg selv i etterkant har vært for vanskelig å takle. Man mister trua på seg selv, og det er vondt.

Men jeg tror ikke jeg er alene, og det er derfor jeg skriver dette. Vi skal klare å komme oss gjennom dette, sammen. Men for å gjøre det, tror jeg det også er viktig å være ærlig med hvor tungt dette er, og hva en slik absurd situasjon faktisk kan gjøre med psyken vår. På den måten kan vi finne ut av hva vi må gjøre for å leve helt greit med det. For å leve med det, det må vi fram til verden åpner igjen. Og når den dagen kommer skal jeg grine en god skvett, kjøpe tidenes smågodt pose, og være våken til sola går opp.

God klem fra meg.

Kommentarer til denne saken