Det er tidligere redegjort for at i løpet av de siste 10–15 årene har det skjedd en betydelig nedleggelse av treforedlingsindustribedrifter i landet. Det har rammet mange arbeidstakerne og deres familier.

Signalene som nå gis i flere utredninger fra de styrende politikere er at det er en klar ambisjon at mest mulig av norsk skogsråstoff videreforedles i Norge. Tilgang på kapital er helt avgjørende i den sammenheng. Dette gjelder både forhold til eksisterende virksomhet og nyinvesteringer i skog og trenæringen.

Mange partier signaliserer at dette skal det uten opphold gripes tak i etter valget. Lettelser i rammevilkårene skal gjennomgås. Dette framgår også av Stortingsmelding nr. 6 hvor klare mål blir satt av regjeringen at her skal det satses. Det grønne skiftet skal ble en realitet innenfor dette området.

Norge har betydelige skogressurser. Fra systematisk taksering av skogen på 1920-tallet til nå har tilveksten økt med 150 %, fra drøyt 10 millioner kubikkmeter pr. år til over 25 millioner kubikkmeter i 2015. Her er store ressurser tilgjengelige.

Skogeierne solgte i alt 10,2 millioner kubikkmeter tømmer til industriformål i 2015. Dette er det høyeste nivået siden 1990 og rundt 400.000 kubikkmeter mer enn året før. Norge, som tidligere importerte tømmer i store volumer, er i dag nettoeksportør av virke. Det en her må merke seg er at størstedelen av eksporten går til Sverige, men også eksporten til Tyskland er økende. Tømmer- eksporten var i 2015 på 4 millioner kubikkmeter som utgjør 40 % av den totale avvirkningen. 70 % er solgt til Sverige som er vårt naboland. Dette kan ikke fortsette som en villet politikk. Hva skal til for å endre dette? Som en opplysning i den sammenheng så bruker Norske skogs bedrifter Saugbrugs og Skogn ca. 1,3 millioner kubikkmeter til sammen for sin produksjon.

Hva er grunnlaget for at det i disse landene satses milliarder av kroner til investeringer i skogindustrien? Rammevilkårene er til stede. Skogindustrien i vårt land er også avhengig av konkurransedyktige rammevilkår. Det er et politisk ansvar at det er til stede. Skogindustrien kan bidra til å bygge opp under det «grønne skiftet» i økonomien. Norsk treforedling innenfor videreforedling av tømmer har mange fortrinn framfor bedrifter i andre land.

* Landet har store uutnyttede skogressurser

* Prisen på energi er lav sammenlignet med de vi konkurrerer med (det må være politisk vilje til dette over tid).

* Vi er et teknologiland med stor kapasitet for innovasjon og produktutvikling.

* Landet er kapitalrikt.

Hvis det også uten opphold fra politisk side iverksettes omfattende tiltak knyttet til innsats for mere effektiv transport på vei, jernbane og sjø, vil mye være løst. Det som en også skal merke seg er at Statens pensjonsfond, oljefondet, eier aksjer i flere av de aktuelle bedriftene i Sverige og Finland som nå investerer stort. Dette er et tankekors. Hva med oljefondets investeringer vårt eget land i den sammenheng. Kan ikke det også investere i private aksjeselskaper for å utvikle bedrifter?

Staten dekker 78 % av kostnadene til selskaper som går med underskudd på leting etter olje gjennom letererefusjonsordningen. Tall fra skatteetaten viser at det fra staten ble brukt 70 milliarder kroner på dette 2013 til 2015. Siden ordningen ble opprettet i 2005, er 97,7 milliarder kroner utbetalt skriver Aftenposten. På den andre siden så krever staten like høy skatt på overskuddet fra selskapene. Det er innenfor denne delen av næringsområdet både til havs og fastlandet direkte og indirekte nå til knyttet ca. 200. 000 arbeidstakerne til de ulike virksomhetene. Norge er ikke et fattig land, derfor kan det også satses innenfor skog og trenæring som helt sikkert kan bli konkurransedyktig når rammevilkårene blir som de vi skal konkurrerende med på verdensmarkedet.

Her kan det skapes tusenvis av nye arbeidsplasser når det grønne skiftet gjennomføres. Hvis det vises politisk kreativitet og vilje vedrørende tilgang av nødvendig kapital innenfor dette området.

Da Pm6 ved Saugbrugs ble bygget og igangkjørt i 1993, var det en investering på 3,2 milliarder koner. Det er snart 25 år siden. For at denne investeringen skulle bli en realitet, ble det fra politisk nivå den gangen gjort det som var mulig fra den siden for at investeringen skulle gjennomføres. Nedleggelse av cellulosefabrikken ved Saugbrugs samt opplæring av ansatte som ble fristilt fra sitt tidligere arbeide ved den virksomheten, fikk omskolering for papir produksjon, samt andre interne tiltak fikk en bevilgning fra myndighetene side på ca. 120 millioner kroner.

Det måtte bygges to nye bruer over TISTA, en til Fosseløkka og en ved Vaterland. Riksveien ble flyttet fra Tistedalsgata som den gangen gikk gjennom fabrikkområdet til over Kasaområdet. Havnevirksomheten ved Sauøya ble en del av Saugbrugs sin interne transportvirksomhet. Det ble i løpet av kort tid den gangen bevilget samlet ca. 200 millioner kroner til formål for at investeringen fra samfunnets side ovenfor bedriften skulle bli vellykket.

I dagens situasjon tilsvarer dette beløpet sikkert det dobbelte i dagens pengeverdi. Politisk handlekraft var i denne sammenheng stor, og i ettertid kan en se at dette var viktig og riktig.

Jeg opprettholder derfor forslaget som ble framsatt i mitt innlegg i HA 23 august. Forslaget innebærer at det på sentralt hold nedsettes et utvalg hvor både NHO-LO og sentral politisk ledelse er representert slik at det blir fortgang i dette arbeidet med endrede rammevilkår. Løftene har vært mange fra flere partier nå før valget, nå trengs det handling etter valget.

Som den gang i 1993 har ledelsen ved Saugbrugs sammen med sine ansatte planer for framtida når det gjelder utvikling. Med grunnlag i det som her er framført kan den la seg realisere hvis det vises politisk handlekraft, og ikke bare ord når det gjelder valg til Stortinget.

Idag er det 25.000 ansatte innenfor det som i sin helhet omtales som treforedlingsindustrien. Dette kan mangedobles, men ikke med endring av noe CO 2-avgifter eller askeforhold i forhold til dagens situasjon slik som det som er tatt opp ved Saugbrugs, det holder ikke. Eller blir alle gamle industrilokaler vellykkede «kjøpesentra» som også noen synes er greit. Vi kan ikke leve av å handle, vi må produsere noe som skaper verdier fortsatt i tiden som kommer.