Mens pandemien herjet over verden, og folk i Norge ikke kunne dra til verken sitt andre eller tredje hjem, husker jeg at jeg sa at en dag ville det hele brått være glemt. At alle dager vi ble værende hjemme i stedet for andre steder man helst skulle være, ville gå inn i boka over dager man hang med familien på samme sted, hele tida. Kanskje det til og med var litt trivelig.

Den der følelsen av «så var det oss i dag igjen, vi fire (eller hvor mange det er i din husstand) som har vært sammen nå døgnet rundt, hver eneste time, i 32 og en halv dag, vi klarer en til».

Og så glemte vi det. Som antatt. Smitterapporter, kohorter og angstfulle varsler om nedstenging av skole og jobb og barnehage virker så fjernt, og nærmest urealistisk.

Det kan selvfølgelig ha med å gjøre at den følelsen ble overrumplet av en ikke urimelig frykt for sivilisasjonens tilstand med angrepskrig på eget kontinent. Fokus ble fort endret fra «herregud, så langdrygt og kjipt dette er» til «oi, dette er alvor».

Jeg innser at det er ulike oppfatninger og opplevelser knyttet til pandemien, men all rasjonalitet tilsier at vi klarte oss greit i våre bugnende hjem, med tilgang på alt vi kunne ønske oss. Bare ikke internett-forbindelsen forsvant, så var det helbred i sikte. Folk begynte til og med å gå ut i naturen etter hvert.

Så fikk vi en ganske normal sommer. Folk reiste både hit, dit og enda lenger, og flere var glad for å komme til sitt tredje eller fjerde hjem i et femte eller sjette land. Endelig. For egen del føltes det forunderlig å sitte på en strand og se ut mot Østersjøen og tenke «der ute går det sikkert en russisk atomubåt under vann akkurat nå». Men det er meg, jeg har en tendens til å fokusere på det verst tenkelige.

I hvert fall til noe mer verst tenkelige kommer enda litt nærmere.

Vi kom hjem igjen, ferien var over, skolen var i gang, og foreldre kunne faktisk se innsiden av skolen for første gang igjen på et par år. Og minstebarnet var tilbake i barnehagen. Før høstforkjølelsene satte inn, selvfølgelig.

Men så dukket det opp et varsel om at det kunne bli streik i barnehagen. Litt sånn som begynnelsen av mars 2020, «det er et virus på gang i Kina». Jepsi pepsi, den tar vi på strak arm. Ikke noe problem, og hvis det er et problem, så er det snart over. Det er klart at vi får dette til å svinge en uke eller to. I det lengste.

Det tenkte vi.

Nå har vi snart fullført fire fulle uker med streik, og det føles i grunnen lenger enn hele pandemien til sammen. Den gang var det greit på så mange måter, for alle var hjemme, de fleste kunne senke skuldrene i forhold når hvilken jobb ble gjort. Men alle gjorde jobben sin, og vi måtte bare ta oss av ungene underveis. På en eller annen måte.

Nå lever vi i en samfunnsorden som er lagt opp til at vi jobber som vanlig, unger er på skole og barnehage. Men barnehagen er borte, og barnehagebarna blir i grunnen overlatt til seg selv.

Det var da jentungen på snart seks sa den setningen. Ikke i en rolig behersket tone, som om det var snakk om et glass vann. Det var en desperasjon å spore i stemmen hennes også. «Pappa, jeg vil på barnehagen». Nesten mer argumenterende enn sutrende.

Hun som gjerne henger hjemme, med mamma eller pappa, og aller helst storebror samtidig. Med flokken i boks, kan hun være hvor som helst. Med som en unge på skift er det ikke like greit.

Hun vil leke, hun vil fjase, spille roller, lage saker, snakke om sånne ting som barn skjønner, komme inn i rutinen. Men nei, det er pappa eller mamma igjen. De skal jobbe samtidig som de skal være barnehage, og føler i grunnen at de forsømmer alle deler i det regnstykket.

Jeg tror oppriktig at hun er like glad i pappa som pappa er i henne, men pappa er ikke barn nok. Det er aller flest oppsider ved det, sånn generelt i livet, men for et barn som lever i sin helt egen barneverden, så er pappa relativt udugelig til å være barn. Som er det hun trenger.

Det kan hende at hun tenker at pappa er flink til å prøve, flink til å være villig, men holdbarheten og gjennomføring er tynn. Jeg har ikke turt å spørre.

Vi har vært på lekeland, vi har lånt andre barn, vi har vært i alle byens parker, og vi frekventerer cafeer i overkant mye. (Kake kan plastre mange sår.) Vi har lånt litt for mange bøker på biblioteket, og sett prisverdige forestillinger og konserter på formiddagene. Vi har vært på formiddagskino, og det åpnet for runder med slush og popkorn før lunsj.

Jeg trodde at det ikke ble merket at pappa ikke er så begeistret for Mamma Mø, men senere kom det fram at «pappa sov på kino». Som sant er.

Når jeg skriver dette har vi tatt en pause fra hverandre. En halvtime med hver vår skjerm og litt stillhet. Hun kan se på andre barn i et nettbrett. Dessverre.

Pappa har fått sanger på hjernen som kanskje aldri kan viskes ut, som seksåringens uendelige kjærlighet for sangen «Fuckboy». Jenta har teft for melodi, men sliter heldigvis med å gjengi alle ordene i teksten.

Det var da vi en formiddag begge sto foran dataskjermen og skulle foreta en plié, sånn som på videoen, at det nesten tippa over for meg. Alt inni meg skrek «nå får det være nok». Og jenta sa igjen at hun ville på barnehagen. Det er ikke vanskelig å skjønne det, sett i sammenhengen. Pappa i plié er ett steg for langt uansett.

Usikker på hva en plié er? Her kan du se hva Anders forsøkte å få til:

Det er heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor barnehagearbeiderne må ty til dette grepet. Det måtte jeg også forklare for jenta, uten at jeg gikk for langt inn i rettferdige og likeverdige pensjonsordninger og AFP. Hadde hun vært fire år eldre så hadde hun selvfølgelig ikke gått på barnehagen, men da kunne vi også forklart at det finnes folk som driver barnehager som ser seg nødt til å flykte landet.

Ikke fordi de ikke får mat på bordet eller tak over hodet, men fordi det er så utrolig vanskelig å leve her når man er så rik på penger. Til og med de som har blitt milliardærer - ja, du hørte riktig, jenta mi, milliardærer - på offentlige midler ser seg nødt til å dra til land som tilfeldigvis har andre skattebetingelser enn her. «Ja, du har helt riktig, jenta mi, den samme skatten som har finansiert dem.»

Det kunne raskt ført til noen setninger om skiløpere som slår seg opp på dugnadsinnsats i ungdomsklubben, for så å sette seg i landflyktighet når det gjør skikkelig vondt å sylte sin rikdom i dette fryktelige utakknemlige landet.

Veien dit hadde vært kort, men jeg holdt det inni meg. Som med så mye annet. Jeg trenger voksenkontakt, men det skal jo ikke går ut over ungen. Jeg har levd lenge nok til at jeg vet at jeg finner igjen meg selv sted nedi veien.

Jeg sa at «de vil bare ha det bedre» da vi snakket om hvorfor det fortsatt er streik og hun ikke kan komme på barnehagen ennå. Og det er egentlig så langt pappa klarer å tenke for tida. For en mann er en mann, og han klarer bare å holde på en tanke av gangen. Da blir det plié, jobb og «Fuckboy», i den rekkefølgen.

På onsdag er det mulig at vi kjører på med badeland, iskrem og McDonalds før lunsj. Det begynner å bli utfordrende å toppe seg selv.