Mitt første møte med Ottar var i desember 1951. Jeg var 5 år og vi hadde nylig flyttet inn i nytt hus i Glenneveien; familien Aksmo hadde vel bodd der noen måneder. En dag sto Ottar på trappen og spurte om jeg ville bli med på søndagsskolen i Immauelskirken. Det ville jeg jo, og da var det bare å møte opp i krysset Glenneveien/Furuveien i ni-tiden søndag morgen. Derfra gikk vi en flokk 4-5-åringer anført av Ottar på 11, hele veien til kirken. Det var jo ingen av familiene som hadde bil, så det å gå var eneste mulighet. Men vi kom trygt frem og tilbake, uansett vær. Ottar var til å stole på.

Ottar var KFUM-speider hele livet og hadde mange lederoppgaver; fra patruljefører via troppsleder til kretsleder. Ett av de gode speiderminnene jeg har med Ottar, var da vi i 1961 dro på kretsleir ved Ljungskile, en leir KFUM-speiderne i Østfold hadde sammen med KFUM-speiderne i Bohuslän, noe som innebar at det også var jenter på leiren. Spennende for oss 15-åringer, og noen ekstra utfordringer for Ottar som leder. Men det taklet han godt, på sin alltid rolige måte. Og så var det veldig fint å sitte oppe til langt på natt og høre Ottar fortelle om sine opplevelser i militærtjenesten i Kystartilleriet.

I år er det 60 år siden leiren i Sparreviken, flere av oss fortsatte som speidere noen år til; Ottar fortsatte i over 50 år. Det fikk han Kongens fortjenestemedalje for; det diplomet som fulgte den medaljen, var det mange KFUM-speidere i Halden som gjerne kunne ha skrevet under på.

Bjørnlia, Halden KFUMs hytte på Klepperfjellet, ble en viktig del av Ottars liv. Der var han som speider og som speiderleder, og der tilbragte han utallige timer som en god forvalter av eiendommen; både hytta, og ikke minst skogen. Vi syntes jo det var flott da Ottar tidlig på 60-tallet skaffet motorsag og sørget for at det på en mer lettvint måte kunne tas ut tømmer, som ga inntekter til hytta. Dette begynte han altså med for nesten 60 år siden, og den oppgaven skjøttet han så lenge han var i stand til det.

Mange av Ottars jevnaldrende som var KFUM-speidere eller med i ungdomsklubben i Ynglingen, dro fra Halden for å ta utdanning eller jobb. Ottar valgte å bli i byen, og det er det mange som er glad for; både enkeltpersoner og ikke minst Halden KFUK-KFUM. Han påtok seg mange oppgaver i foreningen; Bjørnlia har jeg nevnt, noe annet jeg forbinder med ham er de årlige sildeaftener i gamle Ynglingen som Ottar hadde ansvaret for i flere år; både da det ble servert sild og poteter, og da det senere ble skikkelige sildebord.

Ottar fremhevet aldri seg selv, han var en vennlig mann, en som det var lett å forholde seg til. Og så hadde han humor; han kunne faktisk være litt crazy når det passet, og det gjør det jo innimellom i KFUM-sammenheng.

Takk for følget, Ottar, til søndagsskole, speiderhytte og leir. Vi er mange som er takknemlige fordi Ottar ble en del av våre liv, og vi lyser fred over hans gode minne.

For Halden KFUK-KFUM, Bjørn Solberg