Storfylket Viken rir inn i solnedgangen. Om knappe to år er Akershus, Buskerud og Østfold tilbake som administrative enheter. På den andre siden av Oslofjorden har Vestfold og Telemark bestemt seg for å gå hver til sitt.

Hvordan kunne regionreformen falle i grus på denne måten? Jeg ser tre hovedgrunner til havariet.

For det første: Det demokratiske underskuddet. Dette var en reform som ble presset fram ovenfra. Intensjonene bak reformen ble ikke forankret. Isteden ble den trumfet igjennom uten å ta hensyn til protester fra innbyggere, kommuner og fylkene selv. Det straffet seg.

For det andre: Geografisk vilkårlighet. Storfylket Viken framstår for de fleste som en besynderlig konstruksjon, der det eneste som binder sammen er at alle har et forhold til hovedstaden – selv om Oslo ble ikke med i det nye storfylket. Vestfold og Telemark lå nærmere hverandre i kilometer, men der oppdaget man snart at det var store forskjeller mellom bykommunene i Vestfold og fjellkommunene i Telemark. Da var det mer naturlig å slå sammen Nord- og Sør-Trøndelag og Vest- og Aust-Agder, selv om det heller ikke der var uten konflikter. Og for sammenligningens skyld: Det sammenslåtte Agder fylke har omtrent like mange innbyggere som det Østfold har alene.

For det tredje: Innholdet manglet. Planene var at statlig myndighet skulle overføres til de nye storfylkene. Det ble det lite av. Dels fordi man i hovedstaden ikke var lysten på å overføre ansvar til de nye regionene, dels fordi det ikke fulgte med penger, og dels fordi det var sprik i regjeringen om hvilken posisjon fylkene skulle ha, der flere gjerne ville legge ned hele fylkeskommunen. Dermed framsto hele regionreformen som temmelig meningsløs.

Så gikk det som det gikk. De siste fylkes- og stortingsvalgene har for en ikke ubetydelig del vært protestvalg mot politisk arroganse og mot sentralisering av makt, der regionreformen har framstått som én av flere sentraliseringsrefomer. Det gjenspeiler seg også i hvem som har arbeidet for å beholde Viken. De mest iherdige forkjemperne for Viken har man funnet i Akershus, selv om de gjerne har framhevet at Buskerud og Østfold var mye fattigere og derfor ville tape på en oppdeling. For meg virker dette som krokodilletårer. Viken har vært en kamp om makt, penger og plassering av arbeidsplasser. Noen ville tjene på å flytte administrasjonen til Sandvika – og det var neppe Halden som ville tjene på det.

Det har vært hevdet at Østfold ville ha fordel av å stå sammen med de rike kommunene rundt Oslo framfor å ha «samling i bånn». Selv mener jeg at en slik sammenslåing bare ville kamuflere problemene i de gamle industrikommunene her sør i Østfold. Om pengene ble fordelt fra et nytt fylkeshus i Sandvika, ville vi like fullt stå nederst ved bordet, og jeg har ikke og nevneverdig tro på at Asker og Bærum ville kjempe vår sak. Da er det viktigere at vi selv arbeider for en mer rettferdig fordelingsmodell for overføringen til fylker og kommuner. Per i dag går uforholdsmessig mye penger til de rikeste kommunene ut fra en gammel teori om at dem som vokser mest også skal få mest. Den fordelingsmodellen er det viktig for Halden at vi får gjort noe med.

Så gjenstår å fordele ansvaret for hvorfor reformen gikk i vasken. Jeg håper at det er noen Viken-forkjempere som grunner over hva de kunne ha gjort annerledes. Ville regionreformen ha overlevd det siste valget om den hadde vært forankret nedenfra? Hva om man istedenfor Viken hadde funnet en mer naturlig geografisk oppdeling, ville da kravet om oppløsning vært like stort? Og hva om fylkene hadde blitt gitt mer innhold?

Nå blir Viken en historisk parentes. Det er en lettelse. Velkommen Østfold!

Jens Bakke, gruppeleder i Halden Senterparti