Jeg vil starte dette innlegget med å sitere Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig ...”

For meg gir dette gjenklang i det vi opplever i Halden i disse dagene!


Her sitter det noen tilfeldige personer, som vi dessverre selv har valgt inn i styre og stell, og direkte motarbeider ønskene til en stor del av byens innbyggere, dessuten til faglige instanser - det være seg arkitekter, pedagoger (sågar professorer og en tidligere høyskolerektor), verneinstanser kommunalt og sentralt, fylkeskommunale myndigheter, flere av partiene i kommunestyret og det ser heller ikke ut til at kommunens egen planetat ønsker (eller tillates) å være med på dette råkjøret., samt at varaordføreren (som tidligere påpekt i en artikkel her i avisa) er satt på gangen!


Halden er en by som disse personene tydeligvis mener har sovet i timen, mens de andre Østfoldbyene har utviklet seg og grepet tak i den nye tid – men (min betraktning) dette på bekostning av sin egen konkrete historie. Dette kan det sies og skrives mye om. Her i Halden har ikke rivningskåtheten gått like langt og resultatet er at vi har mye håndfast historie tilbake i form av flotte gamle bygninger og miljøer som andre kan misunne oss.


Hvis vi tar et tilbakeblikk i byens historie gjennom for eks skolebestyrer Forstrøms interessante og etterettelige tobinds historie fra 1916 og deretter gir oss i kast med de velskrevene 3 bindene i den nye Haldenhistorien, vil man møte en stolt by med en fantastisk spennende historie, men som gjentatte ganger er lemlestet og nærmest utradert av omfattende bybranner – 8 i tallet!

I disse brannene har vi tapt verdier som egentlig var umistelige, men tidligere tiders ildebranner var det ikke lett å beskytte seg mot. I dag er det ikke først og fremst brann vi må beskytte oss mot, men rivningsiveren til sterke og toneanførende personer i enkelte politiske partier. Dette gjelder ikke bare Os-prosjektet, men vi som ønsker en annen utvikling er redd for en dominoeffekt som vil medføre at flere av våre praktbygninger blir erklært ubrukelige og dermed bør raderes bort. Alle som følger med i debatten vet hvilke bygninger jeg mener.


Vi er, imidlertid, i den heldige situasjon at vi fortsatt har bygninger og miljøer som kan fortelle om utviklingen av vårt område, i hvert fall etter den nærmest altoppslukende siste store bybrannen i 1826. Vi har bygninger og miljøer som selvfølgelig burde vært fredet av riksantikvaren og dermed utenfor rekkevidden til riveentusiastenes klør. Vi har bl.a.et fantastisk gateløp i Os Allé som er et eksempel på byplanlegging av ypperste kvalitet. Tidligere bygartner i Halden, Tore Bergaust ( nå dosent på universitetet ) har uttalt på sidene til ”Glad i Os” at dette må være et av Norges vakreste gateløp. Denne gata skulle selvsagt vært fredet i sin helhet! Isteden plukker man og fjerner litt her og litt der og nå foreslås det sågar at deler av gata skal være skolegård!! I tillegg til sin funksjon som byens vakre paradegate finner vi her eksempler på de fleste stilarter som har kommet etter ca år 1900. Vi kan peke på stilren funkis – Badet fra 1932, flott blanding av Art Noveau/Historisme – Os skole 1914, lekker(og flott restaurert) Art Deco – Baardsenbygningen. I tillegg flere enkle, elegante fabrikkbygninger fra 40-50tallet. Lengst opp i alléen finner vi så det fine villastrøket som øverst krones av vårt lokale lille slott –Skomakerslottet.


Er ikke dette verdt å bevare? Jeg gremmes over historieløsheten, likegyldigheten og (først og fremst) arrogansen de styrende blant våre folkevalgte utviser i denne utviklingen. Å skyve barna foran seg i Os-debatten og påpeke hvor fryktelig det er for dem å ha tilhold i en slik gammel bygning er gang på gang tilbakevist av fagfolk og av eksempler på vellykket oppgradering av eldre skolebygg til fullt funksjonelle og barnevennlige utdanningsarenaer.


Debatten går videre og en og annen bruker kanskje litt sterke ord. Men vi skal huske på at her er det snakk om Davids kamp mot Goliat. Davids våpen var en liten sten i en slynge. Vårt våpen er ordene og kun disse. Våre motstandere har som sine våpen bulldozere. gravemaskiner og den skjebnesvangre jernkula som hengende i sin kjetting knuser alt i sin vei – uavhengig om det er vakkert, fortsatt funksjonelt eller elsket av mange.
En trøst oppe i alt dette er at over oss alle svever festningen – evig og uangripelig og ved foten troner Immanuels kirke – like urørbar. Vi håper og kjemper for at disse skal virke som inspirasjon slik at de viktige historiske områdene i vår by skal behandles på samme pietetsfulle måte.

I våre gamle, fine bygninger og miljøer har vi et fantastisk utgangspunkt til å utvikle byen videre til å bli både arkitektonisk spennende og tidsriktig fordi man vet og kan styre utviklingen i harmoni med alt det flotte vi allerede har.
Mon Davids lille sten kan komme til anvending til høsten?