Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Pride inviterte byens kirkesamfunn til samtale i forbindelse med Pride-uka. Frikirkene avslo. Statskirken sa ja; men det er sammenlagt som teller. Jeg har ingen myndighet til å beklage på vegne av frikirkene, men gjør det likevel, for sammenlagt gjelder.
Mange har problemer med det som oppleves annerledes. Vi styres av religiøse skrifter som igjen former samfunn og regler. Samvittigheten er siste korrigerende kompass, hvor lærde diskuterer om det magnetiske punktet har oppstått i samhandlinga eller gitt gudommelig utenfra. Vi forholder oss til religiøse og statlige lover, samt samvittigheten.
I land slike lover har enerett, blir det enten umenneskelig prestestyre eller politisk diktatur. Der samvittigheten får råde fritt, blir den fort manipulert til den sterkeste og rikestes rett. Anarki og opprør følger. I Norge klarer vi de tre tålig greit: Religiøst betinget moral blir satt under lupen og gir nye lover. Samvittigheten får pusterom med færre kompromisser. Dens oppgave her er jo å tøyle religion og politikk når de truer med å gå av skaftet.
Vi har en innebygget lengsel etter skyldfrihet og søker den ved å gå i takt med religion, stat og samvittighet. Utakt oppleves truende. Noen må få skylda for at jeg kan gjenvinne skyldfrihet. Igjen frustreres vi over seksualitet. Gjennom århundrene har den vært skambelagt eller løssluppen. Staten laget lover: Straff for utroskap, ekteskapsbrudd, barn utenfor ekteskap eller homofili. Kvinnen bar oftest konsekvensene, mannen gikk fri. Politikk og religion har mye å svare for, men vi lærer av historien. Vi blir verken kvitt religion eller politikk. Derfor trenger samfunnet teologer og jurister for å justere kursen. Forbud og erklære hverandre syndere gir verken frihet eller skyldfrihet. Vi er kalt til å bære hverandres byrder, ikke legge våre egne på noen få.
De som definerer sin seksuelle legning og identitet annerledes enn hetero; er de ”annerledes”? Går de i utakt? Jeg sier nei! Vi må lære oss flere takter; flere gangarter. Men det ukjente blir ofte truende og rokker ved egne standpunkter. Første reaksjon er å argumentere med autoritetene; religiøse skrifter, tradisjon, moral og samvittighet. Trist er det når partenes konklusjoner ender opp i avvisning, dom og fordømmelse. Neste trekk er å unngå konfrontasjonen.
Gravejournalisten har en sak. Den utfolder seg i nyhetene. Med selvrettferdig skadefryd venter vi på avsløringen, men vet hva journalisten vil si: ”De ville ikke stille til intervju, men svarer i mail”. Svaret leses. Vi rister oppgitt på hodet. Feiginger!
Jeg har forstått at Pride ikke inviterte til læresamtale om normer og seksuell legning. Slike utredninger er allerede gjort av kirke, filosofer, historikere, psykologer og Gud vet hvem. Pride inviterte til samtale om arrangementer og samarbeid. Det er nesten i Erasmus Montanus ”mor Nilles” ånd når kirkene sier nei på ideologisk grunnlag til å møtes. Vi må i det minste kunne sitte ned sammen rundt et bord å samtale om hva som er mulig og umulig, uten hele tiden å skulle overbevise hverandre om normer, lære og kjærlighet. Snakke sammen om de vanskelige begrunnelsene, uten gjensidig å fordømme hverandre for dem. Dele livsfortellinger om identitet, sår og smerte. Dele oppfatninger av normer og kjærlighet, uten å slå hverandre i hodet med de samme eller dømme uenige. Gå fra hverandre, gjerne uenige, men i kjærlighet og respekt med ny forståelse av mennesket bak meningen; personen bak legningen. Slikt gjør noe med gamle holdninger og skaper arenaer for samarbeid uten å måtte gå i tog av den grunn. Ulike forståelser snakker sammen; ikke for å forfatte felles dekret, men for rett og slett å lytte til hverandre. Begynne der. Ikke verre enn det. Kirkene har den største utfordringen, for vi er programforpliktet til å kappes om å hedre hverandre som mennesker på tvers av meningsforskjeller. Alltid vanskelig å gjøre det ansikt til ansikt.
De med annerledes seksuell legning enn hetero eller kjønnsidentitet ut over sin biologiske er velkommen i Immanuelskirken som medarbeidere, prester, talere eller ledere. Vi kan stå side ved side og dele ut nattverd. Evaluering gjøres etterpå.
Jeg for min del har imidlertid et problem i å vie likekjønnede. Men det er mitt problem. Jeg eier det; ikke de som er glad i hverandre og vil dele resten av livet i likekjønnet ekteskap. Det er min stykkevise og delte forståelse likekjønnede kan ignorere! Jeg har kolleger med motsatt syn, så vielse i Immanuel er ok. Kirken har akseptert mangfoldets to syn i likekjønnet ekteskap. Bra! I min første tid som prest representerte jeg Vår Herre ved ikke å vie fraskilte. Jeg endret oppfatning fort; er underveis. Seksuell identitet har menneskelige sider som ikke passer inn i enkelte lærdes famlende tolking av normene. Å lytte til hverandres fortellinger er ikke truende, bare frigjørende.
Vi kan ikke forandre terrenget, men tegne nye veier på gamle kart. Men de finner man ikke ved å sende enveis proklamasjoner på mail. De blir synlige når man kommer sammen, samtaler i røyken av fredspipa – og går ut, enige eller uenige, og tar en øl sammen etterpå. (Kaffe serveres i tipien). Omforladels´.
Hans Kristian er kristen og homofil: – Det virker som de ikke leser hele bibelen
