Gå til sidens hovedinnhold

– Og nå er det på´n igjen!

Korona eller ei – våren er underveis.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De første vårblomstene slår ut gule og hvite kronblader, og sevjen stiger i bladløse trær. Helt ut til den minste kvist, der bristeferdige knopper venter, sprer sevjen seg. Og de tørre kvistene, som det ikke er noe håp for lenger, faller til jorden der de plukkes opp. Ikke bare av hageeiere, men også av naturen selv i form av mindre og større fugler.

Fugler har alltid fascinert meg. Fra trekkfuglene som to ganger hvert år trekker langveis til og fra – slik charterturistene gjorde det før koronaen – til de mer stedbundne som blir her og fyller neket til jul. Fra kolibrien på Disneys julaftenfilm til de sirklende kongeørnene høyt der oppe hvorfra de studerer landskapet under seg med noen telelinser av øyne. Fra kjempesvermer av flaksende stær som under trekket kan formørke et helt landskap i Sønder-Jylland, til svanenes hvite plogfurer på en blå vårhimmel.

På denne tiden stiger også sevjen i fuglekroppene, og de forbereder årets samleie. Men før det må de, med unntak av en gjøk eller to, tenke på et sted å bo. En tuja i et hjørne av hagen har plutselig begynt å kurre. Et duepar, som tilsynelatende har holdt sammen lenge, kryper ut av og inn i den tette busken. Mens lerkene foretrekker å slå seg ned på bakken, kitter svalene sammen sin bolig oppe under takskjegget på menneskenes hus. De av måkene som ikke foretrekker fyllinga på Rokke, legger beslag på en lun kløft på en holme ute på fjorden. Noen arter foretrekker å bo for seg selv, mens andre presser seg sammen på fuglefjellets bratte vegg. Noen ser seg ut en litt avsidesliggene tomt der de i fellesskap bygger et rede, mens andre går på visning i tomme fuglekasser og satser på oppussing der. To kaier skaper et fremtidig problem for en uvitende huseier, der de flyr til og fra skorstenen på huset hans og fyller den med kvist. De svarte fuglene kan sitt fag, og byens feier kan fortelle at det ikke er lett å åpne den pipa igjen.

Slik er rapporten fra fuglene boligmarked i disse dager, for det er altså fugler jeg har fortalt om, ikke mennesker.

Skjønt; vi kan vel i grunnen bytte ut de forskjellige fuglearters navn med Andersen, Pettersen og Olsen og kjenne oss igjen? Bortsett kanskje fra det årlige samleiet, så er trangen til å bo godt den samme hos bevingede og ikke bevingede. Så lik og likevel så forskjellig. For menneskene har noen til å tenke for seg og legge alt til rette. Disse som lager såvel arealplaner som bosettingsmønstre. Mens en liten fuglehjerne på noen få gram selv finner ut om den og samboeren vil bo alene eller tett innpå andre, har menneskene folkevalgte medborgere som tar seg av den tankeprosessen. I disse dager er det fortetting som står øverst på tilbudslisten. Slik den stod for rundt drøyt 100 år siden. Da slo de fleste seg ned, sant nok som en dyd av nødvendighet, i brakker og store leiegårder med ett kjøkken delt på to leiligheter og en lang felles dobygning i bakgården. De relativt få som hadde råd til det, bygde seg enebolig. Så kom etterkrigstiden og Einar Gerhardsen og Husbanken. Arbeidskamerater slo seg sammen to og to og fylte Stangeløkka med ens utseende hus og hageflekk. De spleiset på byggetegning og trakk lodd om etasjene. «Kleven blir aldri mer det den var», sukket en av de fine fruene som bodde i et hus på den andre siden av veien. Et hus som var like stort som en hel leiegård på Damhaugen eller på Liholt.

Og nå er det på´n igjen! Et nytt fugletrekk og en ny folkevandring er i gang. Nå skal alle de som ikke lenger orker å holde hus og hage inn i byen, nær ved butikk og restaurant og kino. Sentrum, som de siste 30 årene er lagt øde hva handelsliv angår, skal revitaliseres. Hele området skal fortettes slik det var i gamle dager, med den forskjell at hver leilighet nå får egen do inne. I gamle fabrikker bæres maskinene ut og kjøkkeninnredninger inn. Nybygg oppføres med strenge krav til at de så langt som mulig skal se ut som om de alltid har ligget der, og at høyden ikke skygger for Festningen. Og det letes med lys og lykte etter ubebygde tomter. Alt frister, enten de ligger på skyggesiden av Sauøa med soloppgang – eller får masse kveldssol på Tyska og Hollenderen der gass til grillen siver opp av bakken, en bakke som i følge prognosene om noen år ligger under fjordens overflate. Og de som ikke har vært der ute siden de var unger, savner allerede muligheten for å gå tur der igjen.

Det rykker i både det ene og det andre på denne tiden, både hos mennesker og fugler. Det er vår i Halden.

Kommentarer til denne saken