– Vær så snill, kom hjem til oss!

HÅP: Mora og søsteren trøster hverandre og håper at de en gang får se sønnen og broren sin igjen. De vil svært gjerne vite det hvis det er noen i det islamske miljøet som vet noe om broren eller hvor han befinner seg. Dette stedet pleide hun å gå tur da sønnen var liten og det vekker derfor sterke minner.

HÅP: Mora og søsteren trøster hverandre og håper at de en gang får se sønnen og broren sin igjen. De vil svært gjerne vite det hvis det er noen i det islamske miljøet som vet noe om broren eller hvor han befinner seg. Dette stedet pleide hun å gå tur da sønnen var liten og det vekker derfor sterke minner. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Lørdag for to uker siden opplevde en mor i Halden det verste marerittet en mor kan oppleve.

DEL

Da ringte sønnen hjem for siste gang. Noe av det siste hun har hørt sønnen si til henne er: «Jeg kommer aldri hjem, mamma. Det tror jeg du forstår».

Hun spurte hvor han var.

– Svaret var at han er i nærheten av Syria, forteller hun med stø stemme.

Gutten i 20-årene er etnisk norsk. Vokst opp i Halden. Norsk navn. Ingen fremmedkulturell eller islamsk bakgrunn. Tvert imot vokst opp med en kristen, norsk kultur.

Nå er han såkalt hellig kriger for den ekstreme gruppa IS (Den Islamske Stat).

– Håper å røre ved han

Vi treffer den fortvilte mora sammen med guttens søsken i et hus et sted i Halden. Hun og guttens to eldste søstre fører ordet. De er preget, men forteller åpent om sin situasjon og fortvilelse. Noen ganger et lite smil. Andre ganger blanke øyne med en tåre i øyekroken. En av søstrene viser oss et bilde av broren. De har et eneste håp når de går ut i lokalavisa, og det er at broren skal få lese dette.

– Vi håper jo å nå fram til han. At det kan røre et eller annet i han. Vi ønsker veldig å se han igjen og at han kommer hjem igjen, sier en av søstrene hans.

Mora legger ikke skjul på at hun går gjennom en livskrise.

– Jeg går jo og lurer på om jeg noen gang kan bli glad igjen. Det å ikke vite hvordan det går, er det verste. Det er ikke mulig å få noe kontakt. Facebook-profilen hans er slettet og mobiltelefonen er koblet fra. Uvissheten er uutholdelig og det er tungt uten han, sukker den fortvilte mora.

Bærer ikke nag

De er interessert i alt av opplysninger.

– Bare å få vite sånne små ting, som reiseruta, at han reiste med pass i sitt vanlige navn og lignende betyr mye, sier de.

Politiet har sagt at de ikke kan regne med å få noe informasjon fra Syria.

– Vi vet jo ikke engang om han fortsatt lever, sier de.

Familien forteller at de går gjennom hele følelsesspekteret.

– Det er både sorg og redsel, forteller mora.

Søsknene innrømmer også at de har følt på sinne.

– Men ingen av oss bærer noe nag til noen. Han er voksen og har tatt et valg. Vi er bare interessert i at han har det bra og vi er glad i han uansett, poengterer de.

For mora er det også svært viktig å formidle sin kjærlighet til sønnen gjennom HA.

- Jeg er redd for at han ikke vet hvor høyt jeg elsker ham. I tilfelle jeg aldri får se han igjen vil jeg gjerne at det kommer fram. Da har jeg i hvert fall fått sagt det og kan håpe at han leser hvor mye jeg elsker han, sier hun.

– Jeg savner han

En søndag for noen uker siden kom han på besøk. Da så mor og lillebror han for siste gang.

– Han hadde vanlige klær, og han hadde tatt skjegget. Vanligvis gikk han i kjortel og hadde langt skjegg. Jeg burde kanskje forstått at noe var på gang, men hadde nok et håp om at det betydde at han kanskje var på vei «tilbake» til oss. Han bakte pizza og spilte playstation sammen med lillebroren sin. Nå føles det som han sa ha det, sier mora.

– Jeg savner han, men prøver ikke å tenke på det hele tiden, sier lillebroren, som er den som virker mest preget i søskenflokken.

Broren bodde like utenfor Oslo og konverterte til islam på 17. mai for halvannet år siden.

– Det kom som en bombe, medgir familien.

Med i Profetens Ummah

De forteller at sønnen og broren ikke er typen som bare hopper inn i noe, og tror derfor at det var en gjennomtenkt beslutning.

– Han var nok på søken, tror mora.

De forteller at han var en del av det ekstreme miljøet i Bærum.

Han var med i Profetens Ummah og hadde omgang med Ubaydullah Hussain. Denne gruppa anerkjenner kalif i Den Islamske Stat (IS, tidligere kalt ISIL) Abu Bakr al-Baghdadi som sin øverste leder. Hussein sto nylig tiltalt i en norsk domstol for å ha oppfordret til terrorisme, men ble frikjent i tingretten. Hussain hevder at majoriteten av de norske muslimene som har reist for å delta i borgerkrigen i Syria, er medlemmer av Profetens Ummah.

– Jeg er ikke sint på han. Det tør jeg ikke. Men jeg skulle gjerne snakket med han fordi han kanskje vet hvor sønnen min er, sier mora.

Gikk i moskeen på Busterud

De tror gutten ble gradvis mer radikal. Han sendte noen fine videoer til søstrene sine.

– Ut fra hva han sendte oss, kan vi forstå at han synes det var en fin religion. Det han sendte oss var fine ting. Ikke noe ekstremt i det hele tatt, fastslår de.

Da han var i Halden, gikk han i moskeen på Busterud.

Relativt nylig ble det slått fast at en haldenser med tilknytning til samme moské ble selvmordsbomber.

Selv om sønnen tok avstand fra Norge og norsk kultur, kuttet ut feiring av jul og bursdager, så kom han likevel nærmere familien etter at han konverterte. De forteller også at den håpløse situasjonen de befinner seg i, har knyttet familien tettere sammen.

Ber til Gud

IS er en av de mest ekstreme bevegelsene verden har sett i moderne tid, og det er vanskelig for familien å se for seg at han deltar i det som foregår.

– Han har alltid vært en snill og god gutt. Han har vært godt likt og hatt gode venner. Han kan jo knapt slå i hjel en flue. Han var snill mot både mennesker og dyr. Jeg hørte på radioen at de sa at mange av dem som reiser, ikke drar for å krige, men for å hjelpe, sier mora med håp i stemmen.

Hun bærer et kors rundt halsen.

– Jeg har min tro. Jeg ber «Fader Vår» mer enn fem ganger om dagen og tror det er sterkere enn det andre, sier hun.

Vi har forflyttet oss til Rødsparken for å ta bilder. Regnet sildrer, og det er en trist høstdag. Mora smiler likevel da hun forteller:

– Da han var liten, pleide jeg alltid å gå tur med han i vogna her. Det er så fint her.

Sammen med datteren går hun ut på pynten. Utsikten utover byen og fjorden er betakende. Regnet avtar og de kan skimte en liten antydning til lysning i horisonten. Kanskje er det håp. Tross alt.

Send inn tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt.

Artikkeltags