SAMMEN:Amalie tilhører en sterk og sammensveiset familie. Her sammen med lillesøstrene Deborah (8) og Emma (13), mamma Ann-Helen og pappa Tor-Fredrik.
Trine Bakke Eidissen

Amalie (16) ble lam: – Jeg tror ulykken har vært vanskeligere å takle for familien enn for meg

Amalie Gresholdt (16) var i ridehallen for å øve til et sprangstevne. Det øyeblikket hesten «Pi» stanset foran hinderet, endret livet hennes seg for alltid.
Publisert

Det er nå fem måneder siden ulykken skjedde på Stall Gjernes i Asak.

Amalie Gresholdt er på vei tilbake til en ny hverdag.

Ukedagene tilbringes med opptrening på Sunnaas. I helgene er hun hjemme hos familien i Hjortsbergveien.

De to grunnpilarene i livet hennes, mamma Ann-Helen og pappa Tor-Fredrik, er alltid støttende og positive ved Amalie sin side.

Deborah (8) og Emma (13) gleder seg til at storesøster flytter hjem permanent.

Datoen er satt til 12. april.

– Det er dagen før bursdagen min. Det blir tidenes gave for meg, sier Emma til Halden Arbeiderblad.


Rideulykken i Asak påførte Amalie Gresholdt en alvorlig nakke- og ryggmargsskade og gjorde henne lam fra brystet og ned.

– Jeg har ingenting å tape på å fortelle hvordan jeg har det i dag, sier 16-åringen.

Foreldrene er enige. De vet at mange tenker på dem, bekymrer seg og ønsker dem alt godt.

Det har de virkelig fått føle de siste månedene.

– Det er i Halden vi har livet vårt og her vi skal bo. Da tenker vi at det er greit at folk vet hvordan det går med jenta vår, sier Ann-Helen Gresholdt.


FAR OG DATTER: Tor-Fredrik Gresholdt og datteren Amalie på vei gjennom korridorene på Sunnaas.

FAR OG DATTER: Tor-Fredrik Gresholdt og datteren Amalie på vei gjennom korridorene på Sunnaas. Foto:

Det Amalie og hennes foreldre skal dele med HAs lesere er ingen solskinnshistorie.

Men en historie om hvordan livet brutalt blir snudd på hodet i løpet av brøkdelen av et sekund.

Om sjokket som overraskende raskt blir erstattet av en sterk vilje til å trene og ta hverdagen – en annerledes hverdag – tilbake.

Og en historie om en mamma og en pappa som ikke bare må være sterke for Amalie, men også for to lillesøstre og storebror Nicklas (26) som er bosatt i Oslo.

– Det er viktig for oss alle at dagene snart faller inn i en normalitet. Og Tor-Fredrik og jeg er enige om at det beste vi kan gjøre for Amalie nå, er å få henne til å forstå noe veldig viktig, sier moren.

At selv om livet er blitt annerledes, er det fullt levbart.


Vi skal skru tiden fem måneder tilbake i tid. Det er lørdag 1. september.

Amalie har nettopp begynt på videregående skole, på studiespesialisering ved Porsnes.

Etter kun 14 dager, kjenner hun ingen i klassen veldig godt, men hun trives likevel.

Og fritiden er fylt med hest. Slik den har vært gjennom hele barndommen. Amalie er en dyktig rytter og hun er ambisiøs. Målet er å delta både i nasjonale og internasjonale sprangstevner i framtiden. Hesten «Pi» står på stallen og venter på henne denne dagen.

Han er en framtidsgave fra foreldrene. En hest hun skal ta nye steg med mot drømmen om å bli proff sprangrytter. I morgen, altså søndag 2. september, skal Amalie og «Pi» delta på kretsmesterskap. Nå skal de bare varme opp til morgendagens konkurranse.

Amalie svinger seg lett opp i salen, de skritter de første minuttene, så gir hun signalene som øker farten til trav og deretter i galopp.

Det går ikke spesielt fort i det de nærmer seg et lavt hinder.

«Pi» stanser plutselig. Ikke noe uvanlig i det. Men Amalie er ikke oppmerksom på at vallaken samtidig bøyer hodet. Hun mister balansen, sklir ned langs den myke halsen til hesten og lander forkjært på hodet.

Mamma Ann-Helen ser hva som skjer, men blir ikke redd. Det er ikke noe dramatisk ved fallet.

Nå venter hun bare på at Amalie skal reise seg opp, børste støvet av ridebuksene og komme seg opp i salen igjen.

Slik hun har gjort utallige ganger før.

Men datteren blir liggende.

– Jeg går bort og ser at tøylen er snurret rundt det ene beinet til Amalie. Jeg ber henne ligge rolig til jeg får løsnet den så ikke «Pi» drar av gårde med henne, forteller hun.

Ann-Helen stusser i det hun løfter på beinet til Amalie. Det er så rart og tungt. Helt slapt.

Så faller ordene:

– Mamma, jeg kan ikke lee kroppen min. Ring ambulansen. Jeg tror jeg er lam.

– Jeg har ingenting å tape på å fortelle hvordan jeg har det i dag

Amalie Gresholdt

For Amalie føles det udramatisk å snakke om dagen livet forandret seg.

– Det går helt fint, sier 16-åringen der hun sitter i rullestolen sin på Sunnaas og spiser amerikanske pannekaker til lunsj.

LUNSJPAUSE: – Det jeg kan gjøre selv, vil jeg gjøre selv, sier Amalie mens hun spiser amerikanske pannekaker til lunsj.

LUNSJPAUSE: – Det jeg kan gjøre selv, vil jeg gjøre selv, sier Amalie mens hun spiser amerikanske pannekaker til lunsj. Foto:

Amalie husker alt som skjedde.

Det som egentlig var et udramatisk fall.

Den brennende smerten i nakken.

Redselen da hun forsto at kroppen var følelsesløs.

Helikopterturen inn til Ullevål sykehus.

Mamma som var så behersket. Så handlekraftig. Og som sa akkurat de ordene hun trengte å høre der og da.

– Pust dypt, Amalie. Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå fint.

Akkurat de ordene har hun funnet mye trøst i når livet er som svartest og vondest etter ulykken.

Når hun gråter og er lei seg over det som har skjedd.

– Mamma, si de ordene du sa til meg da ambulansen kom, kan Amalie si da.

Og når mamma ber henne puste dypt og forsikrer henne om at alt kommer til å gå bra, klarer den tapre jenta å ta kontroll over seg selv og situasjonen igjen.

 DE FØRSTE DAGENE: Amalie gjennomgikk en 12 timer lang operasjon dagen etter ulykken. Hun lå urørlig i sengen de første dagene og kunne kun lee på øynene sine.

DE FØRSTE DAGENE: Amalie gjennomgikk en 12 timer lang operasjon dagen etter ulykken. Hun lå urørlig i sengen de første dagene og kunne kun lee på øynene sine. Foto:


– Vi har lurt på hva Amalie er laget av, med tanke på hvordan hun har taklet situasjonen fram til nå.

Pappa Tor-Fredrik Gresholdt sitter på en benk i treningssalen på Sunnaas og ser på datteren som trener.

Han er full av beundring over treningsiveren, hvor målrettet hun er, at hun er så positiv – at hun smiler så mye.

Hvordan hun i dag, bare fem måneder etter ulykken, erkjenner og forholder seg til en totalt ny livssituasjon.

MÅLRETTET: Amalie Gresholdt er målrettet i sin trening etter ulykken og får ros av fysioterapeut Åsa Måøy.

MÅLRETTET: Amalie Gresholdt er målrettet i sin trening etter ulykken og får ros av fysioterapeut Åsa Måøy. Foto:

– Det går egentlig veldig bra med meg. Jeg har pratet mye om det som skjedde og tror kanskje ulykken har vært tøffere å takle for de rundt meg enn det har vært for meg selv, sier Amalie.

Foreldrene har ventet på en stor reaksjon fra henne, foreløpig har den ikke kommet. Men de er forberedt på at det kan skje.

– Amalie imponerer oss på mange måter. Hun vil ikke vite hva status trolig er om et eller to år, men er i stedet veldig flink til å jobbe mot små, ukentlige mål. Hun har ingen bastante mål, som at jeg skal lee på fingeren, men hun trener og følger det de ansatte på Sunnaas sier. Hun har veldig tillit til dem.


Jeg forstår at mine nærmeste kan gråte og bli rystet over det som skjedde meg, men kanskje ikke de jeg ikke kjenner så godt

Amalie Gresholdt (16)

– Amalie er en stå-på-jente, bekrefter fysioterapeut Åsa Måøy og smiler mot tenåringen som sitter foran henne.

Akkurat nå gjør de øvelser rettet mot håndleddene.

BEVEGELSE: Håndleddene til Amalie bøyes under treningene på Sunnaas.

BEVEGELSE: Håndleddene til Amalie bøyes under treningene på Sunnaas. Foto:

– Hun klarer å se mulighetene og hva som er neste skritt for å komme videre i sin rehabilitering. Hun er en moden 16-åring.

– Hva betyr det å ha den innstillingen hun har?

– Det betyr veldig mye å ha en stor «drive» om å komme seg videre. For Amalie er fortsatt i en fase hvor hun gjenvinner funksjon og prøver ut kompenserende tiltak for det hun ikke får til. Å se sine muligheter og begrensninger, er viktig for å komme videre, svarer fysioterapeuten.

Åse Måøy påpeker at ungjenta har hatt tøffe tider med medisinske komplikasjoner som en stund hemmet henne i å ta fatt på treningen for alvor.

– Amalie har hele tiden villet mye, men blodtrykksfall og smerter har stoppet en del. Men det er heldigvis bedre nå, sier Måøy.

– Hun er en veldig grei jente å samarbeide med. En drømmepasient.

16-åringen blir ofte veldig sliten av treningstimene.

– Noen ganger kan jeg bli mer sliten i hodet enn rent fysisk, sier Amalie Gresholdt.

– Ja, vi har en avtale om at jeg hører på ordene «stopp» og «au». Da må jeg lytte og ikke bare jobbe på videre, sier fysioterapeuten.


Pappa Tor-Fredrik er hele tiden i nærheten.

Mens datteren trener, benytter han anledningen til å fylle ut søknadspapirer slik at nødvendige hjelpemidler kommer på plass så snart som mulig.

– Akkurat nå søker vi om en treningssykkel for armene med grepshansker, sier han.

TRENER: Amalie Gresholdt gjør øvelser sammen med fysioterapeut Åsa Måøy på Sunnaas mens pappa Tor-Fredrik fyller ut søknadspapirer til hjelpemidler.

TRENER: Amalie Gresholdt gjør øvelser sammen med fysioterapeut Åsa Måøy på Sunnaas mens pappa Tor-Fredrik fyller ut søknadspapirer til hjelpemidler. Foto:

Foreldrene har fått oppleve at det er en papirmølle uten like, uansett hva datteren trenger.

Derfor er det nå viktig å benytte kompetansen på Sunnaas for å få kunnskap om hvilke hjelpemidler Amalie vil få behov for – og få hjelp til å fylle ut søknadspapirer.

I samarbeid med Sunnaas og Halden kommune er de i ferd med å forberede Amalies permanente hjemkomst i april. Det er mye som skal på plass.

Hun har selv fått bestemme at de fortsatt skal bo i barndomshjemmet i Hjortsbergveien i stedet for å bygge nytt hus.

Snart skal boligen bygges om totalt. Amalie skal ha tilgang til alle rom i huset, akkurat som de andre i familien.

Amalie vil ha behov for et godt treningstilbud som inkluderer både fysio- og ergoterapeuter.

Per i dag trenger hun også besøk av hjemmesykepleien hver fjerde time døgnet rundt.

16-åringen er allerede på vei tilbake til en ordinær skolegang. Planen nå er at hun skal følge undervisningen på Porsnes sammen med klassen én dag i uken.

Hun er i gang.


Vi har alltid hatt fokus på at vi skal ha barn som skal få til ting selv. Som skal klare seg selv den dagen de flytter hjemmefra

Tor-Fredrik Gresholdt, pappa

Amalie hadde gruet seg til det første møtet med klassekameratene.

Hun rakk jo aldri å bli ordentlig kjent med dem før ulykken skjedde.

Men de har sendt koselig kort til henne, med rørende budskap som:

«Jeg håper vi kan bli bedre kjent. Hilsen hun som sitter ved siden av deg til venstre».

Barndomsvenninnene Maria Ansok (16) og Julia Gulbrandsen (16) gjorde den første skoledagen mindre skummel ved å være rundt henne hele tiden. Selv om de går i helt andre klasser.

De var der i friminuttene, i lunsjen, på møte med skoleledelsen og inne i klasserommet.

– Slike situasjoner er ikke bare vanskelig for Amalie. Også de som nå møter henne for første gang etter ulykken, kan føle det vanskelig. Og alle har vi ulike reaksjonsmønstre. Mens noen trekker seg vekk, blir andre veldig frampå. Alt dette har vi forberedt Amalie på, sier Tor-Fredrik Gresholdt.

Amalie selv er blitt vant til å svare på spørsmål og fortelle om det som skjedde. Men det er én ting hun føler vanskelig.

GOD TONE: Amalie og pappa Tor-Fredrik har en god og lett tone seg i mellom. Å være sammen døgnet rundt deler av uken, går fint.
 – Vi har ikke drept hverandre ennå, sier Amalie spøkefullt til pappa`n sin.

GOD TONE: Amalie og pappa Tor-Fredrik har en god og lett tone seg i mellom. Å være sammen døgnet rundt deler av uken, går fint. – Vi har ikke drept hverandre ennå, sier Amalie spøkefullt til pappa`n sin. Foto:

Det er når voksne mennesker, som kanskje ikke står henne så nær, reagerer med tårer når de møter henne.

– Jeg forstår at mine nærmeste kan gråte og bli rystet over det som skjedde meg, men kanskje ikke de jeg ikke kjenner så godt, sier 16-åringen.

Foreldrene har forklart for datteren at det ikke er unaturlig at mennesker føler det sterkt når de møter henne eller andre i familien for første gang etter ulykken.


Ingen kan velge sin mamma og pappa, men Amalie trakk et av vinnerloddene i det store foreldrelotteriet.

De er ressurssterke, handlekraftige, løsningsorienterte og omsorgsfulle mennesker.

Begge er lærere, hun på Hjortsberg skole og han ved Halden videregående skole avdeling Porsnes.

I tillegg driver de Halden bud og varetransport. Og de har tre hester på Stall Gjernes i Asak.

De er overskuddsmennesker og har alltid utfylt hverandre på en god måte.

Et par som har brettet opp ermene og løst utfordringene som har kommet i deres vei. Det har hjulpet dem de siste månedene.

Og de har begge hatt en enighet om barna skal oppdras til å bli selvstendige mennesker som skal takle livets utfordringer.

SAMMENSVEISET: Tor-Fredrik og Ann-Helen Gresholdt har sammen skapt en sammensveiset familie og det sterke samholdet mellom dem og barna Amalie (16), Emma (13) og Deborah (8) har vært viktig de siste krevende månedene.

SAMMENSVEISET: Tor-Fredrik og Ann-Helen Gresholdt har sammen skapt en sammensveiset familie og det sterke samholdet mellom dem og barna Amalie (16), Emma (13) og Deborah (8) har vært viktig de siste krevende månedene. Foto:

– Vi har alltid hatt fokus på at vi skal ha barn som skal få til ting selv. Som skal klare seg selv den dagen de flytter hjemmefra. Barna har alltid fått mye ansvar. Blant annet de sommerne vi arrangerte rideleirer for barn og unge. Da har de hatt ulike oppgaver, alt fra å steke toast til å plastre skrubbsår, sier han.


Amalie og Emma, som er biologiske søsken, har fått oppleve at ikke alle har en like trygg barndom som dem selv.

Blant annet har de flere ganger hatt frivillig plassering fra barnevernet. Ungdommer har bodd hos dem i perioder hvor det har vært trøblete på hjemmebane.

De siste månedene har foreldrene mange ganger spurt seg selv om det er summen av ansvar og innsikt i andres livssituasjon, som har rustet den 16 år gamle jenta til å takle de enorme utfordringene hun nå møter i livet.


Amalie er en veldig grei jente å samarbeide med. En drømmepasient

Åsa Måøy, fysioterapeut

I mai 2017 flyttet Deborah inn til dem på permanent basis som fosterdatter.

– Hun har opplevd sine negative ting i livet og denne ulykken var selvsagt ikke det hun hadde trengt. Men det har gått bra med henne, sier Ann-Helen Gresholdt.

– Det var en av de første avgjørelsene vi tok etter ulykken, at Deborah selvsagt fortsatt skal være her hos oss. Vi har lovet henne at hun skal vokse opp hos oss. Det stoler hun blindt på. Deborah er en del av familien vår og ingenting kan endre på det.

Ekteparet har klare holdninger for hvordan man skal være mot andre mennesker og har overført disse verdiene til barna.

Alle skal inkluderes – ingen skal holdes utenfor. Enten det er i bursdager eller i hverdagen.

Noen dager har de spist middag på tur hjemme i Hjortsbergveien. Fordi det har vært stappfullt rundt det romslige kjøkkenbordet.

Men selv om ekteparet er rause med både egne og andres barn, har de klare retningslinjer.

Du spiser den middagen som blir servert.

Samme hva som står på menyen!


– Ja, det er her jeg lærte å spise fisk og grønnsaker.

Synne Rauan (16) bryter ut i latter med tanke på alle de middagene hun har kikket skeptisk ned i tallerkenen hjemme hos Amalie.

Rundt kjøkkenbordet sitter det en livlig jentegjeng. Fire unge jenter. Vidt forskjellige, men likevel knyttet sammen i mange års sterkt vennskap.

Synne og Amalie har vært venninner siden sommeren før de begynte på skolen. Siden den sommerdagen Synne lekte med et fly som lykkeligvis gikk inn for landing nettopp i hagen hvor Amalie satt godt plantet i et badebasseng.

LIVLIG: Når Amalie er hjemme i helgene, er venninnene på besøk. Da er det livlig rundt kjøkkenbordet. Fra venstre Synne Rauan, mamma Ann-Helen, Amalie, Maria Ansok og Julia Gulbrandsen.

LIVLIG: Når Amalie er hjemme i helgene, er venninnene på besøk. Da er det livlig rundt kjøkkenbordet. Fra venstre Synne Rauan, mamma Ann-Helen, Amalie, Maria Ansok og Julia Gulbrandsen. Foto:

De husker begge øyeblikket da utadvendte Synne og sjenerte Amalie ble venninner oppe i badebassenget.

Hvordan de plasket rundt i vannet og hele tiden glemte hva den andre het.

Tilfeldighetene ville det til at de kom i samme klasse den høsten. Der ble de kjent med Julia Gulbrandsen.

Snart var de et godt sammensveiset trekløver.

Tre år senere møtte de på Maria i gata. Hun var nettopp flyttet fra Låby til deres nabolag og hadde fått beskjed av foreldrene om å se seg litt rundt.

Maria minnes godt det første møtet. Og hun skrev så vakkert om det på et kort til venninnen de første dagene etter ulykken.

«Amalie, første gang vi møttes sto du der i bakgrunnen og var like redd som meg».


Redsel var det også i venninneflokken de første dagene etter ulykken.

Synne, Maria og Julia hadde tunge dager, men var lettet over at Amalies mamma oppdaterte dem på messengermeldinger.

Det første møtet med Amalie på Ullevål sykehus var tøft. Å se henne ligge der med nakkekrage helt urørlig i sykesenga. Det eneste hun kunne lee var øynene og ingen visste egentlig hvordan dette skulle gå.

Om da de besøkte Amalie på Sunnaas og så henne i rullestol for aller første gang. De tre første kleine minuttene. Hvordan de vanligvis så livlige tenåringsjentene fomlet med ordene. Men de «fant» hverandre raskt igjen.

Siden har alt vært som før.

Amalie er jo den samme gamle jenta selv om ikke kroppen fungerer som før.

Venninnene er alltid innom henne i helgene. De prater, ler, ser på mobilen, tar selfier, spiser godteri og ser på film.

– Venninnene betyr veldig mye for Amalie. Hun er kanskje ikke så flink til å sette ord på det selv, men jeg merker stor forskjell når de har vært på besøk. Da er hun alltid så glad, sier Ann-Helen.

På et sykehus er det ikke mange steder du er alene. Derfor er dusjen blitt et sted hvor du kan slippe tårene fritt

Ann-Helen Gresholdt, mamma


MANIKYR: Maria Ansok sjekker neglelakken til Amalie. I helgene er det venninnene som sørger for at 16-åringens negler blir fargerike og fine.

MANIKYR: Maria Ansok sjekker neglelakken til Amalie. I helgene er det venninnene som sørger for at 16-åringens negler blir fargerike og fine. Foto:

Nå er det 12. april alle ser fram til. Til Amalie flytter hjem igjen.

Nå deler Tor-Fredrik og Ann-Helen uken i to. Han er på Sunnaas fra mandag til onsdag. Hun fra onsdag til fredag.

Når ulykken rammer et barn, blir alle de nærmeste påvirket. For Emma (13) ble savnet av storesøster så sterkt at hun flyttet inn på rommet hennes. Å sove i sengen hennes, ga en følelse av nærhet og visshet om at storesøster kom tilbake. Når hun ryddet klærne i skapet hennes, følte hun at hun hjalp Amalie.

Da alt var trist og vondt få dager etter ulykken, bestemte Emma seg for å bake brownies til alle elevene på 8. trinn på Strupe ungdomsskole.

– Jeg hadde lyst til å gjøre noe hyggelig, sier hun.

Det har vært tøffe tak for Emma de siste månedene. Mye har gjort sterkt inntrykk. Som å se pappa gråte. Det hadde hun aldri gjort før.

– I begynnelsen var det vanskelig, men nå har jeg begynt å akseptere at hverdagen har blitt annerledes og at det blir slik resten av livet. Hvis det ikke plutselig kommer et stort mirakel da, sier 13-åringen.



Hele familien har fått profesjonell hjelp til å takle ulykken som rammet dem i fjor høst.

Å snakke med psykologer har gjort dem alle godt og har rustet dem til å forstå hverandres reaksjoner.

– Jeg er nok ikke en som så lett gråter og søker trøst hos andre. I stedet finner jeg styrke i det jeg har rundt meg og i systemer – at ting fungerer. Men jeg har også mine stunder hvor det er vanskelig å holde alle følelser i sjakk. På et sykehus er det ikke mange steder du er alene. Derfor er dusjen blitt et sted hvor du kan slippe tårene fritt, sier Ann-Helen Gresholdt.

Den første turen opp i stallen etter ulykken var også beintøff for mamma`n.

– Jeg ville ta den turen helt alene. På vei opp måtte jeg stoppe bilen. Det var så tungt, sier hun og tar seg en pause.

Jeg tenker at det hadde vært vanskelig å være der for Amalie om vi som foreldre hadde gått ned i en dyp sorg. Og det handler ikke om at vi fortrenger eller vil skyve vekk virkeligheten. Men det er ikke plass til begge deler på en gang.

Ann-Helen Gresholdt, mamma


Fagpersoner både på Ullevål sykehus og på Sunnaas har fortalt foreldrene at de er spesielle.

– Vi har fått høre at vi er unike. At det ikke er vanlig at foreldre er så framovertenkende så raskt etter en alvorlig ulykke. Vi klarer å tenke logisk i vanskelige situasjoner, sier Ann-Helen.

FOR AMALIE: For mamma Ann-Helen Gresholdt og ektemannen har det vært viktig å ikke tillate seg å gå ned i en dyp sorg etter ulykken som rammet datteren. For nå må de være sterke for Amalies skyld. – Det handler ikke om at vi fortrenger eller vil skyve vekk virkeligheten.

FOR AMALIE: For mamma Ann-Helen Gresholdt og ektemannen har det vært viktig å ikke tillate seg å gå ned i en dyp sorg etter ulykken som rammet datteren. For nå må de være sterke for Amalies skyld. – Det handler ikke om at vi fortrenger eller vil skyve vekk virkeligheten. Foto:

– Jeg tenker at det hadde vært vanskelig å være der for Amalie om vi som foreldre hadde gått ned i en dyp sorg. Og det handler ikke om at vi fortrenger eller vil skyve vekk virkeligheten. Men det er ikke plass til begge deler på en gang. Nå skal vi være der for henne. Vi må være sterke for Amalie hvis det kommer perioder hvor hun synes livet er bare dritt.

Nå ser foreldrene framover. De gleder seg til å få jenta si hjem. Til hun skal gå på skolen hver dag og gjøre vanlige tenåringsting.

Som å henge med venninner. Være i stallen. Hun har nemlig fortsatt et stort hjerte for hester. Og per i dag er planen at Amalies framtid fortsatt skal dreie seg om hest.

– På den første permen var jeg i stallen for å besøke hestene. Og hesten «Spirit» kom også og besøkte meg på Sunnaas. Da var jeg ute på parkeringsplassen og hilste på ham, sier Amalie.


Familien elsker å reise sammen, oppleve nye og spennende land.

Den siste store familieturen var til Florida og New York

Første reisemål er Hamburg i påsken, til barnas oldemor som de er så glad i. De har kjøpt en bil med rullestolrampe som tidligere har vært taxi. Den skal de kjøre til Tyskland.

Ulykken har ikke lagt noen demper på reiselysten. Hele familien gleder seg til nye ferier, tilrettelagt slik at alle kan ha glede av turene.

Familien har mange planer for framtiden.

Den viktigste er å leve stort sett som før.

Og Amalie tenker også selv på framtiden. Blant annet på hva hun vil bli.

– Jeg tenker litt på å bli lærer, sier hun.


Men akkurat nå tenker hun mest på at dagene må gå fort fram til 12. april.

Til hun endelig kan flytte hjem.

Til familien igjen skal være samlet.








Artikkeltags