Etter å ha fått oppdraget om å skrive om mine opplevelse fra en forestilling av ærverdige Cirkus Arnardo, var jeg usikker på hva som ventet meg. Min siste sirkusopplevelse var for 35 år siden, og kan ikke akkurat kalles friskt i minne. Men med godt mot og åpent sinn, tok jeg turen opp på festningen for å se Arnardos spektakulære forestilling.

Hva heter denne armbevegelsen?

Jeg tror det første man lærer seg når man begynner på sirkusskolen, er denne litt spesielle armbevegelsen der man tar armene fra hverandre som i en vid omfavnelse, tar hodet lett bakover og vender håndleddene en smule oppover i et lett og smidig bevegelse. Denne bevegelsen brukes i sirkusmiljøet til å si «velkommen», «takk for applausen», «takk for at dere kom», og «væresågod for at jeg risikerte livet for at dere skulle underholdes».

Da jeg kom hjem etter forestillingen prøvde jeg selv å gjøre tilsvarende bevegelse foran speilet, men fant fort ut at dette tydeligvis krever år med trening. Men akrobatene, klovnene, tryllekunstnerne og sirkusdirektøren selv ved Cirkus Arnardo, behersket denne bevegelsen perfekt, og det var langt fra det eneste de behersket.

Eksperthjelp til anmeldelsen

Som en lettere, skeptisk middelaldrende mann, tenkte jeg at det kunne være greit å se showet gjennom andre øyne enn mine egne, så derfor tok jeg med meg mine to døtre på seks og ni år som eksperthjelp til vurderingen av Cirkus Arnardo.

For å være ærlig trodde jeg at jeg skulle møte et slitent sirkustelt, med artister som gikk på autopilot etter å ha gjennomført det samme showet et ukjent antall ganger, og overprisede sukkerspinn fra en pølsevogn som ville fått matkontrollørens far til å snu seg i graven. Men her tok jeg feil. Grundig feil.

Skyhøyt nivå

Med halsbrekkende stunts, umenneskelig bevegelige slangemennesker, en mann som lot en bil kjøre over magen sin, og en som hang etter tennene mens han sjonglerte, fikk underholdningen flere tilskuerne i sirkusteltet til å gispe etter luft. Jeg vurderte fortløpende faren for at jeg kunne komme til å få både to og tre spenstige akrobater i fanget om noe skulle gå skeis på scenen. Men akrobatene klamret seg fast i ringer, liner og jernstenger, med armer, ben og tenner, og unngikk noen ubehagelige opplevelser.

Mange av sirkusartistene imponerte undertegnede kraftig, og at dette er atleter i verdensklasse, er det faktisk liten tvil om. Kroppsbeherskelse, presisjon og de atletiske evnene til artistene som tredje generasjons sirkusdirektør, Are Arnardo, har hentet inn for året, holder skyhøyt nivå.

Mine to medbrakte sirkusanmeldere satt ytterst på stolkanten gjennom hele forestillingen og klappet iherdig etter hvert som artistene utførte det ene spektakulære stuntet etter det andre. De var fra seg av begeistring, og allerede i bilen på vei hjem fikk jeg beskjed om at begge mine håpefulle nå hadde bestemt seg for å bli sirkusartister.

Man kjenner svettelukta

Det er noe spesielt med sirkus. Man kommer så nær på akrobatene, og i manesjen, omringet av tilskuere, har de ikke noe å skjule seg bak. De har ikke et andre forsøk, og om noe skulle skje, er det ingen skjult matte som demper på fallet. Man kjenner lukta av svetten fra akrobatene som reiser land og strand rundt for å gi oss popkornspisende tilskuere noe bedre å gjøre på kveldstid.

Og artistene til Arnardo imponerer hele familien. Hverken barn, eller den eldre garde blant tilskuerne klarte å skjule sin begeistring for underholdningen som utspant seg foran øynene deres.

Frister til gjentakelse

Cirkus Arnardo har klart å fornye seg, men samtidig beholdt mye av den gamle sjarmen med glitrende drakter, lyskastere, live-orkester, og en sandstrødd og intim manesj. Jeg synes sirkuset hadde fortjent mer enn de vel 400 tilskuerne som møtte opp på festningen fredag kveld.

Mens min yngste datter, noe overraskende, lo seg skakk av klovnen som til stadighet var ute i manesjen for å underholde de minste i salen, bestemte den eldste datteren min seg for å bli sirkusartist i det et slangemenneske skjøt pil og bue på en ballong med føttene, mens de var bøyd bak hodet.

Selv om min forrige sirkuserfaring strekker seg tilbake til da Commodore 64 akkurat hadde kommet på markedet, og før Bobbysocks gjorde hele Norge stolt ved å vinne den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, har jeg bestemt meg for at det ikke skal gå like lenge før jeg besøker et sirkustelt igjen. Neste gang Cirkus Arnardo besøker festningen, skal jeg og mine medhjelpere garantert sitte ringside.