HOLDT PUSTEN: Alle holdt pusten da den digre stenblokka ble kjørt ut på lekteren i Iddefjorden 9. september 1926.
Idd Og Enningdalen Historielag

270 tonn fra Hov til Oslo på vannet

9. september 1926: Sivilingeniør Haakon Eeg-Henriksen holder pusten. Kunstner Gustav Vigeland også. Sakte, men sikkert siger den 17.4 meter lange, og 270 tonn tunge stenblokka ut på lekteren ved Hov i Iddefjorden.
Publisert

En av Norgeshistoriens mest spektakulære transportoppdrag er i gang. Det må lykkes. Alle de nautiske milene sjøveien til Oslo. Og de fem kilometerne på en skinnegang, kun bygget for dette formålet, fra Bestumkilen og opp til Vigelandsanlegget i Frognerparken. Hvis ikke går hele nasjonens mest spektakulære kunstverk ad undas.

Men den utrolige historien verken starter eller slutter med det.

Spilt kort med «stenreder»

1922: Gustav Vigeland spiller kort på Theatercaféen i Oslo. En av motspillerne er Anders Beer fra Fredrikstad. Han driver stenselskapet «Beer & co.». Det er gode tider. Granitten fra Iddefjorden i Halden er etterspurt. Vigelands voldsomme planer i hovedstaden begynner å ta form. De har felles interesser.

Mens kortene spilles, forteller Vigeland at han har fått opsjon på en stor marmorobelisk i Italia. Den skal han bruke til å forme sitt største verk noensinne; Monolitten.

Anders Beer rister på hodet; Du må bruke norsk granitt! Jeg har det du trenger i Halden. Transportkostnaden blir dessuten mye lavere!, sier han. Og får siste stikk, for Gustav Vigeland lar seg overtale.

En spesiell ordre

Skytebas Brynildsen og laget hans får dermed en helt spesiell ordre fra sjefen. Med dunder og brak løsnes en nærmere 500 tonn stenblokk fra granittfjellet ved Hov. Operasjon Monolitten er i gang.

Men det er skjær i sjøen. Granittblokka har en stygg stripe i seg. Den må forminskes, og behandles av kyndige håndverkere. Det får de til. Til slutt blir den meislet ned til 17.4 meter i lengde, og gjort kon med målene 2.65 x 2.65m i den ene enden, og 1.95 x 1.95 i den andre. Vekta anslås til 270 tonn. Gustav Vigeland er fornøyd. Dette er prima granitt fra Halden.

Men han sliter med finansieringen. Det voldsomme prosjektet med Vigelandsparken koster mye, og han er helt avhengig av støttespillerne sine. Det er banker, stiftelser og Oslo kommune, gjennom inntektene fra Oslo kinematografer. Målt i 20-tallets penger blir transportkostnaden stipulert til nærmere 300.000 kroner. De pengene har ikke Gustav Vigeland.

Trigges av utfordringen

Det går fire år. I 1926 kommer den unge, uredde og friske sivilingeniøren Haakon Eeg-Henriksen fra Bergen på banen. Han har akkurat startet firma, skreddersydd til slike oppdrag, og ser enorme muligheter i denne jobben. Når transportjobben legges ut på anbud, legger han seg mer enn 200.000 kroner under nestemann. Han påtar seg jobben for 76.000 kroner, og vet at han ikke kommer til å tjene fem flate øre på oppdraget. Men utfordringen trigger ham enormt. Han ser også reklameverdien i oppdraget, som har stor offentlig interesse. Langs hele stenen får han malt «Transporteres av Ing. Eeg-Henriksen».

Ved Hov gjøres alt klart. Det blir støpt utskipningsrampe, og lagt jernbanespor. Planen er å få vippet den enorme stenen ombord på to lektere ved hjelp av jekker.

Først går det skeis. Rampa sprekker, og hele prosessen må reverseres. Blant annet må man få hjelp fra en båt som befant seg i nærheten. Men 9. september 1926 er alt klart.

Far og sønn styrer hver sin båt

Far og sønn, Robby og Ove Olsen fra Halden, styrer hver sin slepebåt. Foxen I og Foxen II. De er klare for sin største utfordring noensinne. De ligger bi når den svære stenen glir på jernbaneskinnene fra rampa på Hov og ut på det sterke stillaset på den første lekteren. Ingeniør Eeg-Henriksen vet hva som må til nå. Like før stenen vil tippe bakover, skyves lekter nummer to under granittblokka. Når ingeniøren vet at balansen er i orden, dras så de to lekterne som en katamaran ut i Iddefjorden. Det flyter! Dette går!!! Luer og hatter hives i været, og jubelropene runger mellom granittblokkene på Hov.

Men Det blåser. For mye. Robby og Ove vil ikke ut i Oslofjorden nå. De setter kurs mot havna i Halden. Det er nesten som 17. mai. Haldenserne går mann av huse for å beskue den svære stenen som skal bli et spektakulært kunstverk i hovedstaden.

13. september har vinden løyet. Ved midnatt kaster far og sønn loss. Sakte, men sikkert dras granittblokka vekk fra Halden. Robin og Ove har værgudene på sin side. Transporten til sjøs går knirkefritt. 29 timer senere, klokka 05.00 15. september 1926, er granittblokka framme i Bestumkilen. Den er klar for siste etappe. Den vil ta lengre tid. Mye lengre tid.

Fire dagers pause må til før alt er klart. Granittstenen fra Hov kommer tilbake på landjorda. På skinnegangen som er anlagt, kun for dette formålet; å få fraktet den de fem kilometerne opp til Frognerparken. Vi snakker 270 tonn! I 1926. Hvordan? Ingeniør Haakon Eeg-Henriksen har en listig plan ...

OPPRINNELSEN: Slik så den opprinnelige blokka, skutt ut ved Hov i 1922, ut.

OPPRINNELSEN: Slik så den opprinnelige blokka, skutt ut ved Hov i 1922, ut. Foto:

Store historiske helter fra Helgeroa

Å dra granittblokka vil rett og slett ikke gå. Den er for tung. Eeg-Henriksen vil heller bruke andre krefter og andre teknikker – fra oldtiden. Han konstruerer et bukkearrangement som kan gå. Nederst i bukkens ben er det donkrafter. Når de blir pumpet opp, blir en del av stenens vekt overført til fotplatene. Fordi bukken er skråstilt, må stenen gli framover når trykket blir for stort. Man trenger ikke noe trekk fordi stenen selv skaper «det faste punkt». Et arbeidslag på fem mann betjente en pumpe som løftet opp stenblokkens bakre ende og når den er kommet høyt nok glir den ved tyngdekraftens hjelp fram. Det er et stykke ingeniørkunst uten sidestykke.

Og slik går det. Sakte, men sikkert. En meter av gangen. Det er et enormt tidkrevende tålmodighetsarbeid. Dagsrekorden blir 62 meter. Det tar fire måneder å få den fram til Vigelandsanleggets høyeste punkt.

Monolitten

Gustav Vigelands 17 meter høye monumentale stensøyle i Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo. Monumentet viser mennesker tett omslynget i hverandre.

Symbolikken er flertydig, og tolket som streben etter åndenes lys og en høyere erkjennelse, så vel som gjenoppstandelsen eller kampen om tilværelsen.

Langs ruta er det tidvis masse mennesker. Monolittstenens ferd gjennom Oslos gater blir et underholdningsinnslag. En streng vinter med kulde og snø gjør ikke jobben lettere.

Mange stiller seg tvilende til transporten. Skepsisen florerer. Det kommer selvsagt mange rare spørsmål og kommentarer, men Haakon Eeg-Henriksen er ikke skåret for tungebåndet. Som tjuagutt fra Bergen har han også glimt i øyet og humoristisk sans. I stedet for å svare alle, får han laget en rekke postkort hvor det både står spørsmål og svar om transporten. Når noen spør, får de et kort til selvstudium hvor det meste står skrevet.

Ett av spørsmålene er: «De kommer vel ikke til å tjene penger på den?» Da er svaret nei. Dette blir fulgt opp med spørsmålet: «Men det blir da iallfall en utmerket reklame!» Da er svaret ja.

SAKTE, MEN SIKKERT: Transporten brukte tre måneder på den fem kilometer lange ruta gjennom Oslos gater.

SAKTE, MEN SIKKERT: Transporten brukte tre måneder på den fem kilometer lange ruta gjennom Oslos gater. Foto:

Heiser flagget på toppen

Da transporten skulle krysse trikkelinjen ved Madserud allé, er mange overbevist om at det aldri vil gå bra. Trikkens luftledning må fjernes før de kan svinge. Sporveien forlanger sine utgifter dekket, men da inntekten fra de skuelystne som tok trikk for å se svingen ble betydelig, blir regningen strøket.

Et ærverdig tre må også fjernes for at transporten skal greie svingen. «Spør ikke meg», svarer bygartneren «for jeg kan bare si nei.» Vel oppe på flata måtte stenen transporteres over en bløt åker. Før de fant en løsning på dette, blir det med ett streng kulde og stenen kan fraktes på telen. Da åkeren omsider er passert, kommer mildværet.

Transporten kommer fram til Tørteberg, det høyeste punktet i Vigelandsanlegget i slutten av februar 1928. Men først klokka 13.15 den 15. august står stenen reist i rett posisjon. Da er Haakon Eeg-Henriksens arbeid avsluttet. John Olsen, selskapets storbas, klatrer opp og heiser flagget.

Fire stenhoggere får sitt livs utfordring

NÅ blir det bygget et stort treskur i full høyde rundt Monolitten. Skuret har flere vinduer slik at lyset slipper inn. Fire stenhoggere, to fra Norge, en fra Sverige og en fra Danmark står foran sitt livs største utfordring.

Det er nesten vanskelig å forestille seg tankene som farer gjennom hodene på dem. De har en 1:1 gipsavstøpning å jobbe etter. Foran dem står en 17.4 meter høy granittblokk. Den skal bli klin lik gipsmodellen... De skal bruke hammer, meisel og annet egent spesialverktøy. Begynn fra toppen. «Værså go, sett i gang!»

Etter kort tid får den ene norske stenhoggeren en øyeskade som gjør at han må avbryte oppdraget. Men de tre andre fortsetter. I 16 år...

År ut og år inn holder de tre stenhoggerne på. Gjennom de harde 30-åra, og inn i andre verdenskrig. Når tyskerne erobrer Norge, gjør okkupantene ingenting. Snarere anerkjenner de Vigelands kunst.

I 1942 er de tre stenhoggerne ferdig. De er blitt 16 år eldre, og verden har gjennomgått store forandringer siden de startet. Vi håper de fikk en øl...

BYGGGER KOPI: Ordfører Thor Edquist (sittende) og prosjektleder Arne Omholt er sentral i byggingen av kopien av stenblokka på Hov.

BYGGGER KOPI: Ordfører Thor Edquist (sittende) og prosjektleder Arne Omholt er sentral i byggingen av kopien av stenblokka på Hov. Foto:

Åpner modell av stenblokka

Gustav Vigeland dør året etter. Han fikk sett Monolitten ferdig, men ikke slik hele området framstår i dag. Den ble først avduket i 1944. I begynnelsen av 50-årene var de fleste av hele anleggets 215 skulpturer i granitt, bronse og smijern på plass. Også trappegangene rundt Monolitten. Vigelandsanlegget er en av Norges største turistattraksjoner med drøyt en million besøkende årlig.

Gustav Vigeland

Født 1869 ved Mandal. Død 1943. Norsk billedhugger og treskjærer.

Mest kjent for Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo – en monumental skulpturpark og en av Norges mest besøkte attraksjoner med over en million besøkende hvert år.

Vigeland er kjent for den nyklassiske, monumentale estetiske retningen innen skulpturkunsten.

Dette er både norsk kunst- og håndverkshistorie. Og ikke minst en god historie. Der Haldens stolte stenhoggertradisjon spiller en helt sentral rolle. Nå vekkes den til live, og det er derfor HA lager denne reportasjen.

9. september åpnes modellen av stenblokka på Hov. Bygget i tre av entusiaster og etterkommere etter stenhoggerne ved Iddefjorden.

Nå bygges den. Ordfører Thor Edquist er av stenhoggerslekt, initiativtager og ivrig deltager på dugnaden. Med stolthet forteller han og viser bilder fra hele prosessen. Arne Omholt er prosjektleder. Han synes det er kjempemorsomt å jobbe med lokalhistorie på denne måten. Det samme gjør Ulf Vidar Larsen i Idd og Enningsdalen historielag.

Kilder: Jarle Strømodden, direktør ved Vigelandsmuseet, Ulf Vidar Larsen, Idd og Enningdalen Historielag, Arne Omholt, prosjektleder, Thor Edquist, ordfører i Halden, Anders Beer d.y., Bymiljøetaten Oslo kommune, Wikipedia

Bildetekst

Bildetekst Foto:

Artikkeltags