Jeg døde på en mandag

Det var utenfor kinoen i Halden at Jon Terje Rovedal kollapset. Her er kronikken han publiserte for en rekke år siden. I forbindelse med at han står fram med sin mobbehistorie i HA i dag, publiserer vi den gamle kronikken digitalt.

Det var utenfor kinoen i Halden at Jon Terje Rovedal kollapset. Her er kronikken han publiserte for en rekke år siden. I forbindelse med at han står fram med sin mobbehistorie i HA i dag, publiserer vi den gamle kronikken digitalt. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

Kronikk PS! Dette innlegget sto første gang på trykk i HA i 2006. Vi publiserer det nå digitalt i forbindelse med at Jon Terje Rovedal forteller sin historie som mobbeoffer i dag.

«Jeg døde på en mandag.

Det vil si, jeg startet vel å dø lenge før.

Mange år før. Men det var bare det at ingen så det.

Kan hende at noen merket at noe ikke var helt som det skulle, men ingen sa noe.

Aller minst jeg. Jeg torde ikke. Jeg hadde jo lykkes med det meste som jeg hadde gjort og var utadvendt, populær og hadde meget stort kontaktnett.

Hittil hadde jeg dessuten hatt grei økonomi. Det kunne ikke være noe galt med meg. I så tilfelle måtte det være min egen skyld.

Men alt var faktisk ikke som det skulle. Selv om fasaden sa noe annet.

Inni meg ble jeg mer og mer engstelig og redd. Usikker på det jeg alltid hadde kunnet og kunne, hadde vondt i brystet og i magen.

Det var bare det at jeg ikke sa noe om det. Jeg hadde jo ingen rett til å klage på noe som helst. Jeg hadde jo flere bekjente som faktisk var dårlige.

En hadde fått leddgikt i rimelig ung alder. En annen hadde til og med fått leukemi. Jeg hadde jo ikke noe å klage over. Det at jeg hadde stadig tilbakevendende magesår, og ikke alltid klarte og spise, eller ringe til min mor eller gå på offentlig kontor, eller evnet og skrike på grunn av drømmer om mobbing på skolen, skyltes sannsynligvis usunn livsstil, mente min daværende lege.

Det er mulig han hadde rett. Hvis usunn livsstil også innebefatter mareritt, følelsen av hjelpesløshet, liten forståelse fra det offentlige, gjøre så godt en kan når prestasjonsangsten er på topp, vrangforestillinger, tankekaos, og det og innse at man høyest sannsynlig bare er en pest og plage for omgivelsene, så er jeg faktisk tilbøyelig til å være enig.

«Jeg føler meg litt trist om dagen», sa jeg til legen min. Og jeg fortsatte:

«Jeg sliter med dårlig søvn og sliter med dårlig fordøyelse. Dessuten har jeg ikke helt fått i orden de avtalene som jeg i jobben er helt avhengig av. Også synes jeg det til tider er vanskelig hjemme og har mest lyst til og gi opp hele greia. Og så har jeg disse rare tankene da. Tanker om at jeg ikke får til noen ting. Inni meg tenker jeg kanskje bare la disse tankene være i fred. Og det med å la ting bare være. Gjør jo at livet er enklere en halv times tid.»

Jeg fortsatte til legen:

«Joda, jeg våger jo å gå på scenen og utføre jobben min. Jo da, jeg tør det! Er visst flink til det ifølge noen personer jeg kjenner relativt godt. Det er bare det og få fingeren ut, slik at jeg gjør det som skal til for at jeg kan utføre jobben min. I mitt tilfelle vil det si; øve, organisere, øve, opprettholde kontakter med omverden, øve, hente posten, øve, se bra ut, øve, like det jeg gjør, øve, pleie familie og livet, øve, spise, øve, kaste opp og så videre. Det er ikke alltid like lett synes jeg. Det er ikke like lett å prøve å være som pappa, lillebror eller min avdøde uoppnåelige bestefar. Disse høyest avholdte personene som gjør eller har gjort noe her i livet. Eller for den sakens skyld, være meg selv.»

«Det er slik alle mennesker har det i dag», trøstet legen meg.

Jeg fikk inntrykk av at han forsto. Legen min altså. I hvert fall hørte han hva jeg hadde å si og at det med søvn var viktig, så jeg fikk sovemedisiner og selvtillit i fast form via tabletter som skulle hjelpe mot «dårlige tanker>.

I dag ser jeg at det muligens ikke var noe sjakktrekk å gi seg inn på denne tablett-dietten Men jeg fulgte min leges råd; tabletter, ny time og så snakker vi om det igjen neste gang.

Det var ikke noe feil på legen min i den forstand. Han var en god lege. Det var nok bare det at jeg selv muligens ikke torde å snakke rett frem om det faktum at jeg trengte psykiatrisk hjelp.

Og med den kunnskap om at en allmennlege ikke alltid kan hjelpe til så var det sikkert ikke noen andre som kunne hjelpe meg heller.

Også er det dette med synligheten da. Det å være en som synlig sliter med sitt eget hode, er heller ikke så enkelt. Det å sitte på legekontoret eller et annet sted, med svette langt opp etter nakken, kokende i hodet fordi man vil ut, eller fordi det er mennesker der.

Det er tungt.

«Jeg misunner deg gipsen din», sa jeg til en litt tilårskommen dame på bussen. Jeg tror nok ikke at hun helt tok det til seg. Da jeg tilbød meg å hjelpe henne av bussen med bæreposen, takket hun nei. Selvom epler rullet ut av posen, og damen kun hadde en frisk arm, ville hun ikke ha hjelp aven person som var misunnelig på gipsen hennes.

Jeg kan huske at ambulansen hentet meg på utsiden av den gamle kinoen.

Det var pussig nok en befrielse.

Jeg hadde jo bare besvimt, men dog.

Uten stort blodtap eller behov for spjelking av armer og bein hadde jeg blitt hentet av ambulansen.

Jeg skulle ikke på kino. Skulle bare gå til bussen. Men så kom det så fryktelig mange mennesker ut fra denne bygningen slik at jeg til og med måtte gå ut i gata. Og på toppen av det hele så var det noen som sa «HEI!», og muligens ville slå av en prat. Det er jo selvfølgelig da man går i bakken.

Hverdag som helg sitter noen og ser ut gjennom vinduet mot de vellykkedes plass hver dag er lik seg og årstider går her vi sitter i de fordømtes palass

Jo da, jeg har det bra nå. Men jeg synes fortsatt det er fryktelig vanskelig å si:

«Neida, jeg synes at det meste er slitsomt, og at hodet mitt lager et sant helvete noen ganger. Men ellers er det greit.»

Det er vrient det!

Men tilbake til starten; Jeg døde på en mandag. Ni dager etter at jeg hadde lagt meg til i entreen i sammen med hunden min, barbert det meste av hårvekst på kroppen og klar til og møte en annen sfære. Jeg hadde jo bil, tau, gevær, jernbanen rett på utsiden, gift og alle andre dødelige effekter.

Men jeg torde ikke. Jeg valgte da å la tiden gjøre sitt. Noe den for så vidt hadde gjort ettertrykkelig.

Jeg tror hunden min forstod meg.

Hun kom rullende med et olivenglass og noen appelsiner slik at det skulle ta litt lengre tid. Tid til å sovne inn.

Det var merkelig det der med å bli hentet. Jeg husker faktisk ikke den dag i dag hva som egentlig skjedde. Men jeg husker godt lyden av låsene på dørene som slo igjen. Jeg døde faktisk denne mandagen, men noen hadde avlyst døden min. En engel hadde faktisk kommet hjem til meg og reddet meg. Han hadde funnet ut at det måtte en innleggelse til for å redde denne sjelen.

Jeg hadde vært heldig. Veldig heldig.

Noen hadde til slutt funnet ut at jeg måtte reddes. Etter noen dager og en million tårer senere, så var livet levelig igjen.

Det var faktisk ikke flaut å si at jeg følte meg utilstrekkelig eller ensom til tross for at jeg hadde venner. Beklageligvis drøyde det i lengste laget før hjelpen kom, men den var kjærkommen.

I dag er jeg et stort antall erfaringer rikere.

Jeg vil med dette lille skrivet anbefale mennesker å kalle en spade for en spade neste gang de er hos legen sin.

Hilsen Jon Terje Rovedal.»

PS! Innlegget sto på trykk første gang i 2006 og er publisert på nytt på nett etter samtykke fra Rovedal selv.

Neida, jeg synes at det meste er slitsomt, og at hodet mitt lager et sant helvete noen ganger. Men ellers er det greit.

Send inn tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt.

Artikkeltags