Foto: Anja Lillerud

Dødsannonsen var kort. Hvil i fred. Ikke noe mer. Ingen navn.

HA-journalist Anja Lillerud fikk «hederlig omtale» for denne artikkelen under Østfold journalistlags årsmøte fredag. Vi bringer derfor artikkelen fra 19. mars på nytt og åpner den for alle lesere.
Publisert
DEL

(I bunnen av artikkelen følger Østfold Journalistlags leder Terje Andresens begrunnelse for at denne artikkelen har fått hederlig omtale.)

Dagfinn Andersen gikk bort uten å ha pårørende rundt seg. HA var i begravelsen.

Å ta farvel med en man er glad i, er tungt. I tillegg til å takle sorgen skal det ordnes med begravelse og andre praktiske ting etter dødsfallet.

Men hva skjer når det ikke fins noen pårørende til å ta seg av slikt? Når presten ikke har noen å prate med for å forberede minnetale?

Takk for alt, Dagfinn

Han forlot verden på samme måte som han levde: Stille og rolig. Dagfinn Andersen hadde ikke det mange tar for gitt – en nær familie.  Men det er ikke det samme som at man ikke betyr noe for andre.

– Vi er samlet her i dag for ta farvel med Dagfinn Andersen.

Sogneprest Jan Boye Lystads kraftige røst fyller kapellet. Lyden omfavner de 13 personene som har kommet for en siste hilsen. Venner. Bekjente. Ingen nær familie.

En hvit kiste står foran i kapellet. Levende lys lyser opp rundt den. En blomsteroppsats på hver sin side. En stor, flott bukett med tulipaner pryder lokket. Uten sløyfe.

Dødsannonsen i avisa var kort. Dagfinn Andersen ble født 23. august 1944 og døde på Halden helsehus 17. februar. Hvil i fred. Begravd fra Os kapell halvannen uke senere. Ikke noe mer. Ingen navn.

Dagfinn Andersen gikk bort uten å ha pårørende rundt seg. Han fikk en tilsynelatende vanlig, men likevel uvanlig begravelse i Os kapell. Annerledes, men likevel høytidelig og verdig.

BUSTERUDGATA: Dagfinn Andersen vokste opp sammen med to søsken.Foto: Gamle haldenbilder

BUSTERUDGATA: Dagfinn Andersen vokste opp sammen med to søsken.Foto: Gamle haldenbilder

Stille og rolig gutt

– Dagfinn bodde i Busterudgata, forteller Per-Christian Bjørneby til HA.

Han gikk i klassen til Dagfinn på gutteskolen på 1950-tallet.

Han kom fra enkle kår og var en stille og rolig gutt. Gjorde ikke mye vesen ut av seg

Per-Christian Bjørneby

– Sammen med foreldrene og to søsken vokste han opp i en av de tre store brakkene som lå der Busterudgata Vest borettslag ligger i dag. Han kom fra enkle kår og var en stille og rolig gutt. Gjorde ikke mye vesen ut av seg, forteller Bjørneby videre.

De var 28 gutter i klassen, og Dagfinn var en av mange unge som dro til sjøs på den tida.

GUTTESKOLEN: Dagfinn Andersen står som nummer fire fra venstre på bakerste rekke.		FOto: Privat

GUTTESKOLEN: Dagfinn Andersen står som nummer fire fra venstre på bakerste rekke. FOto: Privat

– Han ble ute lenge, så vidt jeg vet. Jeg har kun hilst på ham når vi har truffet hverandre i byen og pratet kort med ham ved noen anledninger. Bortsett fra da klassen hadde gjenforeningsfest for noen få år siden. Da var Dagfinn med, forklarer Bjørneby.

Etter å ha giftet seg med Evelyn, flyttet paret til Refne. Der bodde de begge til de døde. Evelyn ti år før Dagfinn. De fikk ingen barn.

I Os kapell 26. februar 2016 synges to salmer. De samme salmene som ble sunget da Evelyn ble begravet. Begravelsesbyrået fant fram strofene som Dagfinn var med på å velge da han tok farvel med sin livsledsager gjennom mange år.

Før begravelsen til Dagfinn Andersen hadde jeg ingen å spørre eller samtale med

Sogneprest Jan Boye Lystad

Det var sogneprest Jan Boye Lystad som forrettet i begravelsen til Dagfinn. Og akkurat denne gravferden brakte selv en erfaren prest ut på nye marker.

– Vanlig prosedyre før en begravelse er at jeg møter familien og prater med dem om avdøde. På den måten får jeg opplysninger som kan brukes i en minnetale i begravelsen. Men før begravelsen til Dagfinn Andersen hadde jeg ingen å spørre eller samtale med, sier Lystad.

– Det er ikke min jobb å banke på dører eller lete fram venner til å hjelpe meg med å lage minnetale. Guds ord og gravferdsritualene i bibelen er et godt kvalifisert minimum. Minnetalen er en viktig del av sorgprosessen for de nærmeste. I dette tilfellet var det ingen nær familie, og da blir det heller ikke naturlig å skrive en minnetale, sier han videre.

Sognepresten gjør en vri

I stedet gjør Jan Boye Lystad en vri.

– Jeg fikk en oppfordring fra Sjefen min i sakristiet rett før jeg skulle gå inn i selve kapellet. Han kom til meg som en stille tanke og sa at jeg kunne spørre forsamlingen om deres minner om Dagfinn, forteller sognepresten.

Derfor stopper Lystad i den tradisjonelle liturgien, skrur av mikrofonen, går ned til benkeradene og spør. Slik Gud ledet ham å gjøre.

– Dere, mine venner, kjente Dagfinn. Har noen av dere noen ord å si om ham? Dele noen historier med oss andre slik at vi sammen kan minnes ham vi er her for ta farvel med?

Forsamlingen er stille. Dette har de ikke vært med på før. Ikke Lystad heller.

– Nå har jeg beveget meg utenfor min komfortsone, så dere kan trygt gjøre det samme, sier han rolig og oppmuntrende.

En reiser seg. Forteller. Han kjente Dagfinn i guttedagene. Noen nikker gjenkjennende til det som berettes. Neste reiser seg. Foreldrene var naboer og venner med Dagfinn på Refne. Forteller om kaffebesøk. Om en snill og koselig mann. En tredje person kjente Dagfinn kun de siste årene. Han pratet mye om Evelyn, fortelles det.

Sognepresten takker for åpenheten og historiene.

– Nå vet vi litt mer om Dagfinn alle sammen. Tusen takk, sier han.

– Jeg er glad for at jeg gjorde det

– Man lærer og opplever nye ting hele tida. Dette var en ren innskytelse jeg fikk, men det var første og antakelig siste gang jeg gjør noe sånt, sier Lystad til HA etter begravelsen.

Han var veldig bevisst på risikoen ved å gå helt ut av rollen og inkludere tilhørerne på denne måten.

– Det bryter med seremonien og folks forventninger, så det er ingen garanti for at det fungerer. Men denne begravelsen var spesiell fra begynnelsen av, og jeg er glad for at jeg gjorde det, sier Lystad.

– Dagfinn var en blid og hyggelig sjel. Da dødsannonsen sto i avisa, var det veldig spesielt at det ikke var oppført noen pårørende. Vi var tre fra gutteklassen på 50-tallet som bestemte oss for å gå. Ingen skal forlate jorda uten at noen man kjente var til stede, slår Per-Christian Bjørneby fast.

– Roger Johansen, Arve Johannessen, jeg og Dagfinn gikk sammen på skolen i sju år, sier han videre.

Bjørneby var en av dem som reiste seg i kapellet.

– Det var det minste jeg kunne gjøre, avslutter han.

Vi var tre fra gutteklassen på 50-tallet som bestemte oss for å gå. Ingen skal forlate jorda uten at noen man kjente var til stede

Per-Christian Bjørneby

13 rygger. 13 bøyde nakker. 13 personer som kom for å ta avskjed med Dagfinn Andersen.

I gangen på kapellet står et stativ med program. Et stearinlys blafrer i trekken fra inngangsdøra. Representanten fra begravelsesbyrået hilser stille og respektfullt velkommen.

Kirkeklokkeslag. Andektigheten stiger.

Preludium. Prestens hilsen. Salmesang. Prestens inkluderende minnetale. Tale, bønn og Fader vår. Jordpåkastelse og velsignelse. Ny salmesang. Postludium.

Begravelsen er over.

Dagfinn Andersen er borte for godt.

STAMKUNDE: Dagfinn Andersen hedres på O'Brian med denne messingplata som er skrudd fast i disken på hans gamle faste plass på puben.Foto: ANja LIllerud

STAMKUNDE: Dagfinn Andersen hedres på O'Brian med denne messingplata som er skrudd fast i disken på hans gamle faste plass på puben.Foto: ANja LIllerud

«Bølla i fra Refne»

– Han humret godt av det kallenavnet, sier innehaver på O'Brian pub i Storgata, Tom Jørgensen, med et smil.

– Dagfinn var nemlig alt annet enn ei bølle, så han skjønte at vi tulla med han. Men det var Dagfinn Flisa folk flest kjente han som, fortsetter han.

– Det var fordi han var liten av vekst og tynn som ei flis da han var ung, forklarer en av karene ved bardisken på puben.

En ensom familiemann

O'Brian var Dagfinns faste tilholdssted i årene etter at kona Evelyn døde.

– Ja, vi så ikke noe til han før etter at Evelyn gikk bort. Dagfinn var en familiemann, konstaterer Jørgensen.

GODE VENNER: Tom Jørgensen og Yuma Daleng er to personer som kjente Dagfinn godt, og osm kom i begravelsen hans. – Dagfinn var litt som syvende far i huset her på O'Brian, sier de. Begge har gode minner om den stille, omgjengelige og joviale mannen som levde i ensomhet de siste ti årene av sitt liv. Foto: ANja LIllerud

GODE VENNER: Tom Jørgensen og Yuma Daleng er to personer som kjente Dagfinn godt, og osm kom i begravelsen hans. – Dagfinn var litt som syvende far i huset her på O'Brian, sier de. Begge har gode minner om den stille, omgjengelige og joviale mannen som levde i ensomhet de siste ti årene av sitt liv. Foto: ANja LIllerud

Yuma Daleng er en av dem som var mye sammen med Dagfinn det siste året han levde.

– Vi ble kjent med hverandre her på O'Brian, og vi fikk god kontakt. Jeg skjønte at han var veldig ensom, og jeg så at han trengte hjelp til mer enn det besøkene fra hjemmesykepleien og hjemmehjelpen kunne gi ham, forteller hun.

Daleng er utdannet hjelpepleier, men omsorgen hun viste Dagfinn, var av rent medmenneskelige årsaker.

– Etter at Evelyn døde for ti år siden, tror jeg han lot alt seile sin egen sjø. Jeg tok en skikkelig runde hjemme hos Dagfinn for å rydde og kaste gamle ting, sier Daleng.

Tok vare på hverandre

– Han pratet masse om Evelyn. Det var nesten så hun satt i sofaen ved siden av oss noen ganger. De hadde reist mye sammen, og jeg lot ham fortelle. Det virket som om han trengte å få det ut, sier hun videre.

Vi hentet Dagfinn og kjørte ham hjem. Hjalp til med innkjøp. Vi tok vare på ham, han var en av oss.

Pub-innehaver Tom Jørgensen

– Evelyn var hans alt, hans store kjærlighet, kommenterer en av stamkundene på puben.

På O'Brian tar man vare på hverandre. Det er Dagfinn Andersen et eksempel på. Den fysiske formen hans var ikke god, med Tom Jørgensen visste råd.

– Vi hentet Dagfinn og kjørte ham hjem. Hjalp til med innkjøp. Vi tok vare på ham, han var en av oss. Alle ble glade når Dagfinn kom. Han var en jovial og omgjengelig kar, og selv om han ikke sa så mye, hendte det ofte at han humret godt borti kroken sin, sier pubeieren.

Ante noe var galt

Da Dagfinn ikke hadde vært på puben på en stund, fikk Jørgensen og Daleng bange anelser.

VENNER: Til begravelsen sendte Dagfinns venner på O'Brian en siste hilsen.Foto: Anja Lillerud

VENNER: Til begravelsen sendte Dagfinns venner på O'Brian en siste hilsen.Foto: Anja Lillerud

– Jeg hadde jobbet mye og ikke hatt mulighet til å hjelpe og prate med Dagfinn slik jeg pleide. Etter å ha undersøkt litt, fant jeg ut at han var på Halden helsehus. Da jeg kom dit, hadde han dødd på morgenen dagen i forveien. Han hadde falt hjemme og blitt fraktet til helsehuset. Der hadde de tatt hånd om ham i fem-seks uker. Da slutten kom, hadde det gått raskt. Jeg håper det gikk raskt fra han falt hjemme til han ble funnet også, sier Daleng.

Der Dagfinn satt

Dagfinn hadde sin faste plass på O'Brian. Innerst i hjørnet.

– Vi flyttet oss fra den stolen når Dagfinn kom, forteller en av kameratene ved bardisken.

I dag er det skrudd fast en messingplate i disken der Dagfinn satt.

«Bølla ifra Refne», Dagfinn Andersen, 23. august 1944, 17. februar 2016.

Død uten pårørende

Dersom et dødsfall skjer på institusjon, finnes det betjening som hjelper til rette med å melde fra til riktige instanser (lege, politi, og begravelsesbyrå). Det skriver kirken.no på sine nettsider. Dersom dødsfallet skjer ved en ulykke, vil politiets og hjelpemannskapenes rutiner følges. Skjer dødsfallet i hjemmet eller i annen privat sammenheng, tilkalles lege. Legen utsteder en dødsattest, der det bekreftes at vedkommende faktisk er død og hva dødsårsaken var.

Dagfinn Andersen døde på Halden helsehus. Ifølge kilder hadde han fått hjelp til å komme seg dit da behov for legehjelp meldte seg. I løpet av tida han oppholdt seg der, hadde de ansatte fått opplysninger om at han var alene.

Det er nærmeste pårørende som tar ansvar for det som så skjer. Dersom det skulle skje at ingen kan ta ansvar for gravferden (eksempelvis at det ikke finnes nære gjenlevende familiemedlemmer), må kommunen besørge denne. Kommunen kan da kreve utgiftene dekket av dødsboet.

Da Dagfinn døde, var pleierne på sykehjemmet kjent med at han ikke hadde noen pårørende. Derfor visste de at dette dødsfallet måtte håndteres av det offentlige og begravelsesbyrået.

I utgangspunktet kan familien selv ordne alt som har med stell av den avdøde og gravferdsseremonien å gjøre. Begravelsesbyråene er imidlertid etablert som private foretak med sikte på å bistå de pårørende i deres arbeid med å gi avdøde en verdig gravferd, og følge opp formaliteter knyttet til dødsfallet. Det er såpass mye å passe på i forbindelse med et dødsfall at de fleste benytter de tjenestene begravelsesbyråene gir.

Loven sier at så lenge det er penger i boet, skal det betale for gravferden. Hvis ikke, tar kommunen eller Nav utgiftene. Venner og andre bekjente kan også bestille og betale for en begravelse.

Begrunnelsen fra Østfold journalistlag:

«Hederlig omtale går til Anja Lillerud i Halden Arbeiderblad for hennes reportasje om haldenseren Dagfinn Andersen, som døde uten å ha nære slektninger. Dermed ble det en spesiell begravelse. Nyhetsredaktør Morten Ulekleiv hadde ideen som journalist Lillerud fulgte opp da de to hadde lest dødsannonsen. Lillerud tok kontakt med sognepresten og fikk gode råd om hvordan hun skulle takle oppdraget. I begravelsen møtte det 13 personer, HA-journalisten inkludert. Presten måtte nøye seg med det rituelle, for han hadde ikke noe å fortelle om avdøde. Da gikk presten ned til de frammøtte og spurte om noen hadde noe å fortelle om Andersen. Tre reiste seg. Journalisten tok kontakt og avtalte møte med to av dem.  Hun fikk snakket med venner som kjente Andersen fram til hans død.

Dette resulterte i en gripende god reportasje utenom det vanlige. Den vanskelige oppgaven synes løst med en nennsom penn. Lillerud klarte å gjøre ære på den avdøde på en verdig måte. Kort og godt: Fremragende journalistikk som fortjener hederlig omtale.»

Terje Andresen, ØJ-leder.

Artikkeltags