Farfaren snakket aldri om tiden som frontsoldat ved Leningrad i Sovjetunionen i 1942 og 1943. Ingen snakket om det. Nå har Olav Jørgenvåg skrevet bok basert på farfarens egen dagbok først som troppssjef og deretter kompanisjef i det norske politikompaniet på Østfronten.

Sidebyttet

Boka handler om farfaren Paul Jørgenvåg, soldaten som motstandsmannen og historikeren Svein Blindheim har kalt «den kanskje dyktigste soldaten på norsk side under kampene i Norge i 1940». Men historien slutter ikke der – i 1942 hadde Jørgenvåg byttet side. Han ble etter hvert det politidepartementets leder og politiministeren Jonas Lies høyre hånd. I et halvt år var han en av tre troppssjefer for de 92 soldatene som dannet politikompaniet og dro til østfronten for å kjempet mot kommunistene vinteren 1942 og 1943.

Olav Jørgenvågs bok, som han har skrevet sammen med krigsforfatteren Geir Brenden, forteller historien om hvordan bestefaren først kjempet mot tyske fallskjermjegere ved Dombås og bidro til å beskytte den norske kongen og regjeringen som var på flukt. Deretter om han ansettelse i det nazifiserte norske politiet, for så å la seg verve til politikompaniet på østfronten i 1942. Etter krigen ble bestefaren dømt til tre års straffarbeid, for så å bli løslatt i 1950 etter forholdsvis kort tid i fengsel.

 

– Mormor visste ikke

Bestefar kjempet på rett side da Norge ble invadert i 1940, og den historien har vært kjent for familien og er omtalt i en rekke bøker. Men den andre siden av historien var det ikke alle som visste noe om.

Olav Jørgenvåg forteller at farfarens som kom fra øya Tustna utenfor Kristiansund, historie som frontkjemper aldri har blitt snakket om i familien.

– Mormors bror i Halden, Håkon Hansen, var motstandsmann og han ble tatt til fange av nazistene i Halden-aksjonen i september 1944. Farmor og mormor var gode venner, men mormor fikk aldri vite farfar var frontkjemper. Jeg visse det, men vi snakket aldri om det. Vi ville ikke ødelegge forholdet mellom farmor og mormor.

– Etterlot seg dagbøkene med vilje

– Tror du farfaren din ville at du skulle lage bok om dette?

– Det vet jeg jo ikke – det blir i så tilfelle bare spekulasjoner. Jeg finner vel ut av det når jeg kommer på den andre siden selv. Enten får jeg en klem eller en ørefik, ler Jørgenvåg som fortsetter mer alvorlig:

– Han ville jo i hvert fall at vi i familien skulle vite om dette, for det var et bevisst valg at han etterlot seg dagbøkene sine. De 77 A4-sidene er skrevet mens beleiringen av Leningrad pågikk, forteller Olav Jørgenvåg. Denne uka er boka hans «Fra fenrik til fører» i bokhandelen.

 

Han sitter i huset sitt i Tistedal, hvor også mesteparten av arbeidet med boka er gjort. Etter utallige timer med undersøkelser, intervjuer og leting etter spor i Riksarkivet og andre arkiver.

På spisebordet foran ham ligger farefarens jernkors av 2. klasse, som han fikk før de som overlevde i kampene ved Leningrad reiste hjem til Norge igjen. Olav har også farfarens kikkert, frontkjempermedalje og et sovjetisk jakkemerke som Olav ikke vet hvor kommer fra. Men, man kan jo anta at farfaren har tatt det fra en død soldat.

 

– Lette etter noe formildende

– Arbeidet med boka har tatt tre år, hvorav halvannet har vært forarbeid i form av research (undersøkelser), forteller Olav Jørgenvåg. Den tidligere Nexans-klubblederen har tatt en bachelorgrad i journalistikk ved universitetet i Sheffield i England.

Likevel hadde han ikke bok i tankene da han åpnet farfarens dagbok for første gang – det var rent personlig.

– Det startet med at jeg for tre år siden bestemte meg for å lese den. Jeg visste at dagboka fantes, men ikke gått grundig inn den. Kan hende lette jeg etter noe formildende, noe som skulle forsvare valget han tok om å bytte side under krigen. Men det fant jeg ikke, og de tankene måtte jeg legge fra meg ganske raskt. Det har vært ubehagelige opplevelser underveis. Ting jeg har oppdaget som jeg gjerne skulle vært foruten. Derimot har jeg funnet en forklaring på hva som skjedde. Det eneste formildende – så langt jeg har klart å bringe på det rene – er at farfar aldri anga andre nordmenn under krigen, sier Olav Jørgenvåg.

Et annet formildende trekk slik Jørgenvåg ser det, er at farfaren aldri var SS-medlem – selv om han hadde mulighet til det.

– Han var med i Nasjonal Samling (NS), men var aldri med i det germanske SS, sier Olav Jørgenvåg.

 

Brutalt ærlig

Olav Jørgenvåg har funnet skriftlig bevis på at farfaren var svært skuffet over manglende mobilisering i Norge før krigen og dårlig forsvar av landet. Farfaren så også på det som feighet fra Nygaardsvold-regjeringens side da de forlot landet i 1940.

– Farfar møtte Nygaardsvold under flukten. Han ble ikke imponert, men beskriver statsministeren som en mann som skjelver i knærne. Og feighet var det verste disse soldatene visste, sier Olav Jørgenvåg som mener at dette kan være en av forklaringene på at farfaren byttet side.

I tillegg til at farfaren og mange andre av frontkjemperne så på Sovjetunionen som den største faren for landet. Angrepet på Finland bekreftet dette for mange.

 

– Men, uansett hva forklaringen er, så rettferdiggjør det ikke bestefars valg. Det var ikke kommunistene som okkuperte Norge – det var Tyskland. Tyskland var fienden og farfar gikk over til å kjempe for fienden, sier Jørgenvåg.

Olav Jørgenvågs bok er på 400 sider. Hele farfarens dagbok er gjengitt. Olav Jørgenvåg skriver åpent om det som skjedde, og frontkjemperne nevnes med navn.

– Jeg har valgt å være brutalt ærlig, selv om dette fortsatt vekker en del såre minner hos enkelte. Enkelte etterkommere etter frontkjempere som jeg har vært i kontakt med, har ikke ønsket å la seg intervjue av meg. Noen vil ikke engang bekrefte at de er etterkommere etter frontkjempere. Andre har vært åpne.

Ble forsøkt vervet til «Stay behind»

Etter krigen dro farfaren tilbake til øya utenfor Kristiansund hvor han kom fra. Han levde som fisker og hadde egen fiskebåt. Kikkerten fra krigens dager, som Olav har arvet, sto alltid på kjøkkenbordet ved siden av ham. Farfaren brukte den til å speide etter båter på havet.

– Hadde farfaren din mer kontakt med forsvaret?

– Nei. Han ble forsøkt vervet til den norske okkupasjonsberedskapen i etterkrigstida – den som er kjent som «Stay Behind» – men han sa nei. En kan anta at han var ferdig med krigen. Men, det forteller litt om hvilken kunnskap og erfaring han satt på.

– Hvorfor tror du han ble forsøkt vervet – han hadde jo kjempet på feil side?

– Etter Den andre verdenskrig tok den kalde krigen fatt, og da var det Sovjetunionen som var den største trusselen. Det må ha vært frustrerende for beredskapen etter krigen at flere av dem som hadde best militær kunnskap og erfaring med Sovjetunionen, hadde vært frontkjempere som farfar, sier Olav Jørgenvåg.

Føler overhode ingen skam

– Tror du det er lettere for deg og din generasjon, frontkjempernes barnebarn, å prate åpent om dette?

– Ja, det føler jeg meg sikker på. Det har nok vært verre for frontkjemperne selv og for barna deres. Selv føler jeg ingen skam. Hvorfor skulle jeg det? Jeg kan ikke ta ansvar for min farfars valg, sier Olav Jørgenvåg.

Noe av den sterkeste lesningen i Jørgenvågs bok er farfarens nedtegnelser om hvordan farfaren mister soldater på fronten. Han beskriver dette i detalj, kort tid etter at de har plukket opp de døde.

– Jeg har selv vært FN-soldat i Bosnia på 1990-tallet, så jeg kan sette meg inn i følelsen du har når du mister en medsoldat. Jeg var selv til stede da en av våre medsoldater mistet livet i kampene i Bosnia. Og jeg vet hvordan det er å oppleve at granater treffer bakken. Det er den samme følelsen i dag som det var i 1942, sier Olav Jørgenvåg.

  • Farfarens krig:
  • 1940: Kjempet som fenrik gjennom april, hovedsakelig mot tyske fallskjermjegere.
  • 1941: Meldte seg inn i NS, ble en del av politiet.
  • 1942: Vervet seg til 1. politikompani og dro i strid ved Leningrad i Sovjetunionen.
  • 1943: Kom hjem til Norge i april. Ble politikaptein.
  • 1943-1944: Tjenestegjorde i Trondheim og i hjembyen Kristiansund
  • 1945: Tjenestegjorde to måneder som ministerpresident Vidqun Quislings adjutant. Ble pågrepet 9. mai på Kongsvinger.
  • 1949: Dømt til straffarbeid i tre år og én måned.
  • 1950: Sluppet fri etter benådning sommeren 1950.