Mens jeg skriver dette har demonstranter tatt seg inn i USAs kongressbygning hvor man holder på å godkjenne valget av Joe Biden som president. Det meldes om at skudd er avfyrt i nasjonalforsamlingen ii det som gjennom hele det 20. århundre har vært det liberale demokratiets fyrtårn selv med alle sine feil og mangler.

Jeg hadde allerede tenkt å skrive noe om viktigheten av internasjonalt samhold og at vi må være på vakt mot den dype freden. Jens Stoltenberg sa det samme i P2 programmet «Drivkraft» denne uken. Den dype freden går ut på man går så lenge uten væpnet konflikt slik at det kollektive minnet om krig forsvinner. Minnet svinner hen slik at man ikke klarer å se for seg at stater vil gå til krig med hverandre. Kanskje gjelder det samme med det frie demokratiet. Vi er så vant med et den vestlige verdens demokratiske system at vi ikke klarer å se for oss at det kan trues. I disse dager ser vi så smertelig vel at demokratiske institusjoner er sårbare.

Det vi nå ser i USA er en ekstrem variant av den glidende bevegelsen i autoritær retning vi har notert i flere Europeiske land som Polen og Ungarn over flere år. I antatt sterkere demokratier enn disse ser vi også en oppblomstring av partier som hyller nasjonalstaten under en sterk leder. Eksempler er Rassemblemant National i Frankrike, UKIP i Storbritannia og Lega Nord i Italia. Donald Trump har mye til felles med disse.

Disse bevegelsene har tre sentrale punkt til felles: De fremhever sin egen nasjonalstat som det politiske sentrum. De er svært negative til internasjonale organisasjoner. De ledes av karismatiske populære/populistiske ledere.

Av disse punktene vil jeg fremheve det sterke fokuset på nasjonalstatens overlegenhet som det farligste. Europa har ikke hatt alvorlig væpnet konflikt på 76 år. Før det hadde det vært kontinuerlig spenning eller krig i 50. I den første halvdelen av det 1900-tallet fantes det intet organisert internasjonalt samarbeid. Det nærmeste man kom var allianser som ble utarbeidet utfra nasjonalstatens interesser.

Slik må det bli spenning og konflikt av. Når hver stat på sin tue hevder sin rett og nekter å jenke seg i møte med andre er sjansen stor for at man presser hverandre til punkt hvor noen enten må gi seg, eller man presses opp i et hjørne hvor det eneste valget er å slåss.

De 76 årene som har vært preget av fred, velstand og fremgang for hele Europa har vært preget av internasjonalt samarbeid hvor menneskehetens felles beste har veid vel så tungt som sine egne lands umiddelbare interesser. Kompromissviljen som vi er vant til i Norge har vært stor også på tvers av landegrensene. Nå ser vi at andre land er mindre villig til å inngå kompromisser og vi ser at politiske partier ønsker å konsentrere makten innenfor egne grenser og lukke seg inn.

Slik må det bli spenning og konflikt av. Når hver stat på sin tue hevder sin rett og nekter å jenke seg i møte med andre er sjansen stor for at man presser hverandre til punkt hvor noen enten må gi seg, eller man presses opp i et hjørne hvor det eneste valget er å slåss. Dette har vært normalen i Europa gjennom hele historien frem til 1945.

Norge er et lite land som har lite å stille opp med i en verden hvor vi nå ser at mye større land setter sine egne interesser først. Da blir det ekstra viktig at vi i Norge tenner fakkelen for organisert internasjonalt samarbeid og internasjonale kompromisser.

Høyre er det partiet som i dag klarest ser Norges interesser i sammenheng med Europa og Verden. Høyre er partiet som ønsker og vil ta internasjonalt ansvar. Høyre vil aldri si Norge først. Høyre ønsker ikke å vurdere Norges medlemskap i noen internasjonale organisasjoner eller erstatte disse med regionale uprøvde alternativer slik mange andre partier vil. Dette er en av de viktigste grunnene til at Høyre alltid har vært mitt parti.

Denne holdningen er i dag viktigere enn noensinne. Jeg ønsker å representere Østfold på stortinget etter valget i 2021. Der vil jeg gjøre mitt ytterste for å forvalte det norske demokratiske systemet på en respektfull og skikkelig måte. Jeg vil jobbe for at Norge skal jobbe i samarbeid og harmoni med Europa og verden. Jeg vil jobbe for å bevare og videreforedle de internasjonale organisasjonene som binder land og folk sammen.

USA meldte seg ut av Parisavtalen, Verdens Helseorganisasjon, truet med å kutte støtte til FN og NATO og begynte å bygge en mur. Nå skytes det i nasjonalforsamlingen.

For kort tid siden oppfordret Erna Solberg oss til å ta ballen og velge oss et bærekraftmål. De 17 målene er alle viktige og henger sammen. For meg har allikevel alltid nr. 16 vært det viktigste. Dette mener jeg enda sterkere i dag.