Norsk kommune-økonomi er en begredelig affære

Av
DEL

SIGNERT Det er budsjettid! Hvordan i huleste få utgiftene til å gå opp med inntektene? Det årvisse og kinkige spørsmål, der svarene er mange – og noen ganger smekkfulle av innskutte bisetninger, opptar oss. De berømte gressrøttene tørster etter gode svar og ditto begrunnelser. I utgangspunktet synes jeg at for lite når ut til publikum – før det er for sent. Om det er noen gang i løpet av året som administrasjonen skulle publisere sine tanker, så er det nå under budsjett-innspurten. Hva synes folk? Og hvorfor?

Når jeg stiller spørsmålene slik, så er det ikke på grunn av «min syke» mor – og jeg har heller ingen som helst grunn til å påstå at kommunedirektøren gjør en dårlig jobb. Nei da, bikkja ligger nok begravet et annet sted.

Generelt sett er norsk kommuneøkonomi en begredelig affære. Det har en klar sammenheng med at Regjeringen gir kommunene et regelverk og stiller krav – uten at det i tilstrekkelig grad følger penger med. Akkurat den sitsen der er det skrøpelig å havne i. Derfor er det ingen overdrivelse å tro at kommuneøkonomien – og en nedleggelse av Viken vil bli de to store valgkampsakene i 2021. Så kan man jo alltids spekulere i hvor skoen trykker hardest. For administrasjonen og lokalpolitikerne er og blir nok selve kommuneøkonomien, der rammene er gitt av Staten, et sted man kjenner smerten så å si uten stopp.

Disse stramme rammene, gitt av Staten i rike Norge (!), er noen ganger absolutt ikke til å forstå. Ja, hadde jeg vært kommunedirektør hadde jeg protestert lenge og heftig. Spørsmålsstillingen er så alvorlig at våre politikere og administrasjonen burde skrive et brev til Regjeringen – om den knapphet vi finner unødvendig – og som på visse områder hindrer en del av kommunens innbyggere i å være fullverdige mennesker.

Når man barberer et budsjett, så er det alltid tre hovedområder det går utover: Helse, skole og kultur! Dette er kjente faktorer også i regjeringskorridorene. Det er like pinlig hver gang. Fra den sittende regjerings side er det derfor kanskje meningen at vi skal ha knapphet innenfor disse tre vitale områder? Og vet ikke Staten dette, så må vi som kommune fortelle Staten det – og det så tydelig at bokstavene ikke blir hengende igjen i lufta. Er det rett og slett for mange økonomer ansatt i departementene? Burde man kanskje heller ta inn noen filosofer eller psykologer? For ett sted bør vel børs og katedral kunne møtes?

Det finnes enda flere kort i budsjett-leken: Når kommunebudsjettet legges fram lager administrasjonen forbruk og inntekter etter en modell, som om kommunen skulle være et konsern? Når jeg tar opp akkurat denne vinklingen er det fordi jeg sitter igjen med et bestemt inntrykk av at flertallet i forrige kommunestyreperiode, særlig ordføreren, elsket konsernmodellen. Men skal en kommune fungere, så er den modellen etter mitt syn en umulighet i praktisk arbeide og prioritering. Hvordan skal du da kunne prioritere helse, skole og kultur ut ifra business? Det er tre områder som aldri kan komme til å lønne seg – om man bare regner i dukater, men som menneskelig sett gir kommunens innbyggere en nødvendig livskvalitet. Vi kan ikke spare noe her uten at for mange blir lidende. Det må enhver administrasjon forstå.

Så til slutt kommer et spørsmål i undringens tegn: Hvordan kan en kommunedirektør i en og samme veiva både utlyse en ny direktørstilling, mens han varsler kutt i skolesektoren på 19 millioner!? Henger dette i hop?

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.