Gå til sidens hovedinnhold

Noe fint rundt neste sving

Artikkelen er over 2 år gammel

SIGNERT Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi hadde kjørt og kjørt, lange endeløse mil på ferietravle tyske og franske motorveier. Vi visste ikke helt hvor vi var, det var midt på natten, og små og store skulle gitt mye for å ha sovet i en myk hotellseng, framfor å kjøre rundt og lete etter veien videre til sørfransk idyll. Byen vi brått befant oss i var helt klart et villspor.

Oppgitte og slitne pustet vi unisont tungt, det var liksom lite å glede seg over sånn midt på svarte natten. Vi svingte leiebilen rundt et hjørne, så ett til. Og der – plutselig – som et lite, gigantisk mirakel – dukket et fantastisk syn opp.

Nei, det var ikke veien videre til Provence. Rett foran bilen og helt uten forvarsel - jeg kjenner fortsatt den overveldende følelsen av god overraskelse - så åpenbarte en enorm og flombelyst kirke seg foran oss. Måpende så vi på skiltet. Reims. Byen som ofte kalles for hovedstaden i Champagne. Vi så rett på katedralen. Katedralen Notre-Dame de Reims. Så klart var det den. Bygd i det 13.århundre, og stedet der de franske kongene ble kronet etter tur. Ingen sa noe på en stund, ikke de trøtte små i baksetet heller. Synet var så mektig, flere hundre års historie omsluttet oss der vi satt tett i tett i bilen. Det er vanskelig å tenke seg hva som kunne overgått denne hendelsen denne varme sommernatten på vei til familieferie.

 

Vi hadde fortsatt et godt stykke igjen å kjøre, men når det hersket ro og fred i baksetet så gikk – om ikke fortere – så i hvert fall lettere. Følelsen av å ha opplevd noe stort og fullstendig uplanlagt fulgte med oss helt fram til målet.

Det har hendt at jeg har tenkt på denne hendelsen når jeg har følt meg litt lost selv, eller når andre rundt meg har trengt en oppmuntring, en påminnelse om at de kan ha noe godt i vente. Det er så lett å kjøre seg fast i et spor, og tro at man vet akkurat hva som befinner seg på og langs livsveien.

De færreste får til å kjøre uten uventede stopp og hindringer underveis. Kanskje har vi glemt å se på kartet eller orientere oss på andre måter, eller vi er for slitne til å konsentrere oss om det som vi skal. Kanskje er det tussmørkt ute. Så mørkt at vi rent glemmer den fine sommervarmen.

Det kan være en enkel trøst, men en trøst er det like fullt, å huske på katedralen i Reims og bomturen dit en sen julinatt. Som et bevis på at det kan vente noe kjempefint og veldig vakkert – noe som kanskje til og med tar pusten fra oss – rundt neste spennende sving.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.