- Tror ganske sikkert det ordner seg

Trine Bakke har bare tre dager igjen i Halden Dagblad, men det er hun ikke noe særlig bekymret for.

Trine Bakke har bare tre dager igjen i Halden Dagblad, men det er hun ikke noe særlig bekymret for. Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Om tre dager er redaktør Trine Bakke (36) arbeidsledig. Men det merkes ikke. Fortsatt har hun det gode smilet på lur. Kanskje fordi hun har en ny jobb på gang.

DEL
- Jeg er nok født med godt humør og er sjelden sur. Det er bare slik jeg er, sier Trine i det vi ønskes velkommen inn i Halden Dagblads lyse og trivelige lokaler, over apoteket i Storgata. Det er stille, dagen etter at siste papiravis kom på gata. Men det jobbes. Med å avikle avtaler. Med å oppdatere nettet.

HA må skjerpe seg
- Vi er ikke helt ferdige. Vi skal stå på fram til tirsdag, med å oppdatere nettet. Så er det slutt. Det er trist. Halden trenger en god papiravis og en god nettavis. Etter mitt skjønn er HA litt for dårlig på nettet. Dere må skjerpe dere.
I tre uker har hun visst. To uker før det avgjørende styremøtet, der det endelig ble besluttet å si stopp, fikk hun og de ansatte beskjed om at det snart var kroken på døra.
- La ikke dette bli noe sørgelig intervju, sier hun smilende - uforskammet våken, klokka halv ni på morgenen.
- Jeg liker å sitte lenge oppe på kveldene. Etter at ungene er lagt pleier jeg å jobbe på nettet. Jeg føler at jeg har jobben som en hobby. Jeg elsker journalistlivet og håper at jeg kan fortsette innen bransjen også i tida framover, sier hun.

Fått telefoner
Siden nyheten om at avisa skulle legges ned har ikke telefonen stått stille. Blant alle som har ønsket Trine og staben på seks personer lykke til videre har det også ringt to-tre personer som ønsker å snakke med Trine om ny jobb for henne. Allerede til uka skal hun i samtale om fremtidige prosjekter. Men hun vil ikke fortelle konkret hva slags jobber det kan være snakk om. Likevel aner vi at det dreier seg om noe i samme leia. Innen media.
- Jeg har jobbet i dette yrket i 20 år nå og kan ikke annet. Har aldri tenkt på andre yrker heller, før nå. Jeg må innrømme at tanken på noe helt annet har dukket opp, selv om det ikke har vært så seriøst. Men tankene om det nye kommer av alle nedskjæringene i avishusene bortover. Det går mot trangere tider. Men jeg håper jo at jeg kan fortsette innen media.
- Så hest er ingen fremtid for deg?
- Hest?
- Du er jo vokst opp med hester?
- Ja pappa har hester og selv hadde jeg også en hest jeg trente. Da jeg var fjortis hadde jeg Frøken Hilde, som kjørte inn rundt 25.000 kroner, mens jeg trente henne. Det ga meg 5.000 i overskudd. Men da hesten ikke orket mer, ga jeg meg.

Elsker shopping
Hun sitter der lys og blid. I ferskenfarget topp over svart genser. Svarte bukser og høye støvler. Et kledelig rutete skjerf i halsen, sammen med et halskjede. Og et bredt armbånd.
- Hvordan ser jeg ut på håret? Sier hun til fotografen da vi skal ta bilde.
- Sitter vi og prater med en liten moteløve?
- Nei, nei, nei - jeg er ikke opptatt av klær, men jeg elsker å handle dem. Du skjønner, jeg har en svigerinne i Tromsø og hun og jeg har en felles lidenskap. Vi har svart belte i shopping. Vi elsker å handle klær. To ganger i året møtes vi og da går vi litt berserk. Da hun fikk høre at jeg mistet jobben og fikk etterlønn i noen måneder, var det første hun sa da hun ringte:
- Nå kan du jo bruke all tid på shopping!!
Trine forteller om en reise til Kina, der hun gikk helt berserk på silkemarkedet og i noen klesbutikker. Da hun skulle hjem hadde hun på seg tre jakker og alt for mye i koffertene. Da bagasjen ble veid på flyplassen på vei hjem, var overlasten påfallende.

Kjærlighet i mørket
Trine bor i dag et steinkast unna gården Nordby, ikke langt unna Idd kirke, der hun vokste opp. Hun bor sammen med samboer Runar og barna Mathias på 5 og Sivert på 7. Runar traff hun nærmest i et mørkerom for fremkalling av bilder.
Det var etter frilans- og vikarjobben i HA at Trine fløy nordover for å jobbe i Lofoten Tidene. Og det var her hun traff sin store kjærlighet.
- Han jobbet i et fotolaboratorium tvers over gata for avisa. Jeg måtte fremkalle filmer der hos han. På flyttelasset sydover, et par år senere, var Runar med.
- Er du en skikkelig husmor også. Rydder og ordner og holder styr på alt?
- Nei, jeg er nok litt rotete. Får nok litt kjeft noen ganger av at jeg roter litt, men jeg orker ikke å ha det helt strøkent. Det er ikke slik jeg er.

Spesiell kake
En annen historie, som hun har lovt gubben å aldri fortelle, er da hun skulle bake sjokoladelangkake.
- Jeg hadde bare kremen igjen og leste til min store forskrekkelse at det skulle være kaffe i kremen. Jeg ringte en venninne og spurte om dette var sant og fikk bekreftet det. Så ringte jeg til mamma og spurte om det samme. Da hun også sa at jeg skulle bruke kaffe i kremen, så måtte jeg jo det. Etter at jeg la på røret lurte jeg fælt på om jeg skulle bruke kokmalt eller filtermalt kaffe. Uansett, kremen ble noe grov kan du si, og da gubben lurte på hva dette var, skjønte jeg poenget.

Roper ikke ulv
I dag bor familien nesten i ulvens rike, i bunn av Bøklevene.
Trine vrir seg litt i stolen når vi kommer inn på emnet ulv. Hun er ikke bekymret for at barna leker eller går på ski i ulvens rike, men vil helst slippe å snakke for mye om det. På Idd er folk opptatt av ulv og Idde-jenta prøver å være så nøytral som mulig.
- Jeg forstår godt at de som har ulv løpende rundt husveggene får livskvaliteten sin forringet. Selv er jeg ikke mot ulv, men mener bestanden må holdes på et fornuftig nivå i tett befolkede strøk.
Så skifter vi tema. Det er hun glad for.

Som å gå i OL
Det er idrettskarrieren vi vil til bunns i. Turn, terrengløp og fotball har hun vært med på. Men det store har vært ski:
Det forteller hun villig om, selv om hun ikke kan slå i bordet med digre pokaler.
- Men jeg har mange små, og dessuten har jeg en sølvmedalje. Den fikk jeg etter Kringla-stafetten på ski på Ormtjern. Jeg gikk 2,etappe og kom først inn på tjernet mot veksling. Det var en helt fantastisk opplevelse. Som å høre jubelbruset under et OL - det føltes i alle fall slik. Så ski var en lidenskap som barn. Men bare på barneskirenn-nivå, selv om jeg har vært med på ett kretsrenn.
Jeg hadde mange fine skiturer i barndommen sammen med mamma, pappa og broren min, og synes at det er koselig å føre denne tradisjonen videre, til mine to små gutter.
- Ellers var det en liten konkurranse mellom meg og min eldre bror, Svein Anders. Vi var opptatt av å ta skimerket. Førte antall kilometer i skikortet etter hver tur, enten den gikk rundt Torsåsen eller til Iddevang skole, over jordene. Vi gikk til vi fikk leire under skia for å få flest mulig kilometer. Det var gode tider, sier Trine.

Artikkeltags