Anne Grete nesten alene

Anne Grete Preus er klar med en ny plate. Den har hun laget nesten helt alene.

Anne Grete Preus er klar med en ny plate. Den har hun laget nesten helt alene. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

Anne Grete Preus tok grepet og bestemte seg for å forbli nesten alene i studio.

DEL
Sent i sommer gikk hun i det luftige, lyse Rainbow Studio ved Akerselven i Oslo og satte seg til med sangene sine - samt åtte gitarer, dobro, bass, mandolin, munnspill, melodika og et nystemt Steinway-flygel. Helt alene, bare med Jan Erik Kongshaug i kontrollrommet for å ta det opp.
Egentlig hadde Anne Grete bare tenkt å begynne i sin ende - og så ringe til de musikerne hun syntes hun trengte etter hvert. Etter åtte dager alene innså hun at sangene begynte å bli ferdige.
Litt perkusjon på fire sanger, en strykekvartett og Elise Båtnes på fiolin på et par andre, og en låt der det var Kongshaug, og ikke Anne Grete selv, som spilte bass. Nesten, men ikke helt, alene.
- Jeg kjente at dette var essensen av det jeg ville formidle. Tekstene har alltid vært viktige for meg, og nå hører man de enda mer. Denne plateinnspillingen startet jeg med åpne kort. For det er ikke alltid så lett å stoppe toget når du har hyret inn til en stor produksjon, sier hun til NTB.

Sjøbod med piano
Dermed ble også «Nesten Alene» den mest spontane platen hun har gjort hittil i sin lange karriere.
- Det er ferske låter, spilt inn når de var ferdige, nesten så malingen ikke var helt tørr da jeg gikk i studio. Der jeg ellers nærmest har pleid å lagre låtene jeg skriver på eikefat i sjelen, er disse nye sangene mer som årets Beaujolais, forklarer hun.
Hun reiste heller ikke av gårde ut i verden for å skrive dem, slik hun tidligere har pleid. Den lille leiligheten i Paris har ikke vært skrivestue denne gangen. Det har derimot en sjøbod i Hurum, som rommer et lite piano, vært.
Resultatet ble til slutt et dobbeltalbum. Én plate kalt «nye sanger», den andre med et knippe eldre, kalt «forskjellig». Selv liker Anne Grete Preus å se på det som en ny plate med en bonusskive.
- Jeg ville skille mellom de nye og de tidligere sangene.
Hun sier at selv om hun står for alt hun har gjort i sin karriere, fra Veslefrikk og Can Can til å være soloartist, så er det sangene fra sistnevnte perioden hun har det mest spesielle forholdet til.
- Jeg føler meg nærere de låtene enn jeg gjør til rockelåtene. Dette er i hovedsak blitt mitt uttrykk nå.

Betrakter
Anne Grete Preus sier hun går med en liten, sort notisbok «i tilfelle». Hun noterer ned tanker som dukker opp, ord eller vendinger som inspirerer. Et dikt av Gunvor Hofmo førte til en sang.
- Jeg tar iblant timer i filosofi, akkurat som jeg tar timer i gitar, piano eller sang. Det gjelder å holde tilfanget av nye tanker i gang, holde kanalen åpen og elte og pleie det. Jeg har alltid vært velsignet med entusiasme over å lære nye ting, sier Preus.
Hun synes det er trist å legge seg en dag uten å ha spilt et instrument.
Som seksåring begynte hun med pianotimer, men det ble gitaren hun fikk som 12-åring som forløste låtskrivingstrangen i henne.
- Jeg trives med betraktermoduset, sier Anne Grete Preus.

Gleder seg
Hun gleder seg til å ta med seg de nye sangene ut på turné. Også der blir hun ganske så alene på scenen. Hun og gitarene, og det gode pianoet hun krever må finnes på plass.
- Jeg føler en veldig sammenheng mellom platen og de kommende konsertene. Jeg kommer til å fortsette på scenen det jeg påbegynte i studio.
Hun begynner pent og pyntelig før jul med en konsert i Oslo Konserthus og en i Bodø kulturhus, begge i desember.
- Jeg holder på å skrive musikk til teateroppsetningen av «Sangen om den røde rubin» sammen med Kjetil Bjerkestrand. Det har premiere i februar, og etter det skal jeg ut på en kulturhusturné frem til neste høst. Jeg gleder meg, sier Anne Grete Preus. (ANB-NTB)

Artikkeltags