Gå til sidens hovedinnhold

Nei, Gunda har ikke flyttet hjemmefra

Artikkelen er over 1 år gammel

SIGNERT Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nei, Gunda har ikke flyttet hjemmefra. Det er eieren av denne en gang så rosa tøygrisen som nå har startet på studentlivet.

I mange var de to helt uatskillelige, yngstedatteren og kosegrisen Gunda, innkjøpt på en ferietur til Tyskland. Myk og lekker og priset til ganske mange Euro lå Gunda. som da ikke hadde fått det velklingende navnet sitt ennå – blant en rekke andre leketing i en stor kasse.

Ganske snart etterpå var den lille myke grisen blitt et slags familiemedlem som fikk være med på det aller meste Ada foretok seg. Og selv om eieren bar henne rundt som om grisen var av det skjøreste porselen, skulle det vise seg at Gunda også tålte en trøkk. Og heldigvis for det.

For ertelystne storesøsken, søskenbarn og andre eldre barn i omgangskretsen vår, syntes det var morsomt å stikke av med Gunda, kaste henne mellom seg, og gjerne ut av vinduet også.

En gang kunne det gått riktig galt. Da skjedde sistnevnte; en stor gutt hev Gunda regelrett ut av hotellvinduet, og ulykkeligvis havnet den lille grisen på et søppelområde omgitt av høye gjerder. Sjelden har mor sprunget så fort som da for å spore opp en vaktmester eller noe sånt, som skjønte alvoret og raskt reddet Gunda fra den visse død.

Man skulle kanskje tro at det ble slutt på Gundas utferdstrang etter dette, men nei da; grisen fikk fortsatt være med eieren rundt om i verden, og i hjemmemiljøet. Var Ada et sted, så var sjelden Gunda langt unna. Den fikk være med på sykkel – og skiturer, på stranda, på middager og på aktiviteter. Etter hvert som månedene og årene gikk så avtok rosefargen, og pelsen ble litt mindre myk.

– Gunda må vaskes, forkynte yngstedatteren.

– Er du sikker, spurte en tvilende mor.

Jo da, eieren var helt sikker i sin sak. Grisen skulle en tur i vaskemaskinen for å bli lyserød og fin igjen.

Som sagt så gjort. Finvaskprogrammet var bare så vidt i gang da et hyl hørtes: – Gunda! Hjelp henne da, mamma!!!

 

De hjerteskjærende, angrende skrikene står fortsatt klart for meg. Panikken var total. Jeg røsket og rev i vaskemaskindøra, trykket desperat på alle de knappene som den såpe- og vannfylte maskinen inneholdt. Imens hulket Gundas mamma ved siden av meg. At grisen så ganske fornøyd ut der hun snurret rundt og rundt omgitt av skum og såpebobler, hjalp ikke det spor. Hvordan jeg fikk stoppet programmet vet jeg ikke, men Gunda kom seg i hvert fall ut før vaskeprosessen var over. Det hadde nok uansett ikke hjulpet; Gundas dager som lyserosa og lekker var over.

Det vil si; denne søte, rare grisen har fortsatt å sjarmere, ikke bare oss, men også andre, kjente og ukjente, noen ganger vilt fremmede. For vi har knapt tall på alle de som har spurt om å få kjøpe henne når de har truffet på henne sammen med Ada. Selvfølgelig var hun ikke til salgs – vi fnyste i kor da noen spurte – for ørtende gang.

Jeg hadde vel knapt trodd at Gunda noen gang skulle bli overlatt til seg selv, lett henslengt i en krok på ungdomsrommet. Men nei, hun fikk ikke være med på leirskole, klassetur eller russetreff. Selvfølgelig ikke, vil vel noen si. Likevel var jeg ganske sikker på at også Gunda skulle friste hybeltilværelsen nå i høst. Men lekegrisen sto ikke på lista over tingene studenten skulle ha med seg da hun pakket saker for å flytte hjemmefra.

Hvem hadde trodd da en liten tøygris skulle bli en slags trøst – mager, riktignok, for mor. For det er hyggelig at i hvert fall yndlingsleketøyet ble igjen hjemme da minstemor forlot redet. Og jammen fikk jeg ikke enda noen flere trøstens ord av den nybakte studenten.

– Gunda får bli hjemme til jeg flytter på ordentlig en gang, sa hun med et smil, før hun vinket et altså – og heldigvis – foreløpig farvel.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.