Gå til sidens hovedinnhold

Når storebror faller

SIGNERT

Ellen Midtfjeld (44) er ny Signert-skribent i HA. Hun er redaktør av det digitale kulturmagasinet Kandusi. Hun er opprinnelig fra Sarpsborg, men har bodd i Halden i 16 år. Dette er hennes første bidrag. Illustrasjonen er av Anne Sofie Heidenberg Drawingtruelife.

– Hvorfor er veiene i Norge så dårlige, spurte en svenske meg en gang. Vi satt på kjøkkengulvet i en leilighet i Skottland på en studentfest, vi tilhørte samme omgangskrets i et miljø som rommet alt fra nordmenn og svensker til franskmenn, skotter og engelskmenn.

Svensken på festen var i dårlig humør, og det var fordi jeg hadde kommet i skade for å beskrive vårt naboforhold som «broderlig» – i et forsøk på å forklare to skotter hva slags naboforhold som råder mellom Sverige og Norge. Svensken var enig i at forholdet fint kunne beskrives som broderlig, men at det var viktig overfor en tredjepart å presisere at Sverige i dette søskenforholdet måtte tituleres som storebror.

Jeg var mildt sagt forbløffet. Svensken mente at han kun i kraft av å være født svensk var min overmann. Eller storebror da. Et behov for å være frekk meldte seg umiddelbart, og jeg repliserte at det i så fall måtte være en svært harry storebror det var snakk om, og at jeg for min del forbandt Sverige med tobakk, Hönan Agda, Vikingarna og menn med sokker i sandalene. En aning promille skal muligens ha litt av skylda for dette noe ukloke utsagnet.

Svensken, som attpåtil var stockholmer, fyrte seg voldsomt opp og begynte å ramse opp alle grunnene til at Sverige er Norge overlegen. Sverige hadde jo tross alt produsert både ABBA, Volvo og Ericsson! Norge hadde bare slumpa til å komme over litt olje! For meg, som vokste opp på åttitallet, var ABBA et bleknet ukebladbilde i bladbunken på hytte- doen, og Volvo en gubbebil. Dessuten var det grisen som måtte løpe ut av grisehuset når det var svenskens tur i grise- fjøset da norsken, svensken og dansken skulle se hvem som holdt ut lengst i stanken.

Storebrødre er knall. Jeg vokste opp i et byggefelt, og alle byggefelt har en bølle som tisser i sandkassa på lekeplassen og skyter erter med plastrør. Den eneste valutaen som gjelder mot byggefeltbøller er storebrødre. Man må ha en stor en, og han skal helst ha både kniv og karatekunnskaper. Min hadde begge deler. Jeg vet altså godt hva det er å ha en storebror. Men Sverige har aldri vært min storebror. For meg er Sverige en ålreit fetter.

I høst fikk jeg et gjensyn med det svenske storebrorsbegrepet. En svenske i et kommentarfelt mente det måtte være hjerteskjærende for oss nordmenn å erkjenne at storebror Sverige hadde falt. Denne gangen ble jeg ikke så forbløffa, jeg hadde jo møtt den holdningen før. Men så begynte jeg å tenke på dette med storebrødre. Kanskje er det vondt for en som synes han er storebror å falle foran lillebror? Ikke minst når lillebror plutselig står på grensen og peker en anklagende finger?

For det er jo en del nordmenn som synes de har rett til å hovere over svenskene nå, som deres koronastrategi viser seg å ha medført så mange dødsfall. Det er typisk norsk å være Gro, og nå er vi best i klassen i korona også. Svensken har strøket i korona, mens Erna får fem pluss. Kommentarfeltekspertenes påfølgende selvgode raljering er forstemmende. Og jøje meg så mange epidemiologer vi har i norske kommentarfelt!

Når jeg hører om svensker som blir ropt etter på gata, og ser hets mot svensker i kommentarfeltene blir jeg oppriktig lei meg. Ingen i Sverige vil jo at folk skal dø av korona! Veldig mange i Sverige har fremdeles tro på landets strategi, og står steilt ved sin statsepidemiologs side når han planlegger koronaveien framover. Tegnell er kanskje hakket mer arrogant i sin framtoning enn mange av oss liker, men han er faktisk ekspert. Og ingen av oss vet hvor dette kommer til å ende. Når det endelige koronaregnskapet skal gjøres opp etter endt pandemi, hvordan ser tallene ut da?

Det er altså typisk norsk å være Gro, og ganske lett i etterpåklokskapens grelle neonlys å si – Det var det jeg sa. Spørsmålet er: er det virkelig nødvendig? Nå som overarbeidede sykepleiere og leger på svenske sykehus står fortvilet og roper om hjelp? Nå, i denne polariseringens tid, kanskje vi heller skal sende en vennlig tanke østover, framfor å hovere i kommentarfeltene?

Hvis noen forresten lurer på hvordan det er å være sykepleier på intensiven i Sverige under koronaen så anbefaler jeg å sette av en halvtime og lytte til sykepleier Anna Tjörnkvists pratestund i podkasten Sommar & Vinter P1. En sterk beretning om livet på en intensivavdeling under pandemien.

Vi har kanskje dårligere veier i Norge enn i Sverige? Jeg vokste opp med en Europavei som neppe var ansett kontinental i svenskenes (eller noens) øyne, der den krysset gårdstun og snirklet seg gjennom søvnige småbyer på sin vei nordover. Mitt sammenligningsgrunnlag er kanskje noe tynt. Men rent bortsett fra det så har jeg kommet fram til at det er ganske vondt å falle. Kanskje spesielt for svensker som føler seg som storebrødre. Og så håper jeg at det snart går bedre med dem der borte.

Kommentarer til denne saken