Gå til sidens hovedinnhold

Når Halden Arbeiderblad gjør jobben sin

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mediene har rett og plikt til å avdekke kritikkverdige forhold – og rapportere balansert. I HA har vi nylig fått to kontrastfylte pårørendehistorier fra Bergheim bo- og aktivitetssenter. Den ene en hjerteskjærende historie om en dement far som ikke fikk den omsorgen eller stellet han burde fått. Den andre om en dement mor med et fint opphold på samme sted.

I min familie, som i veldig mange andre familier, vet vi at vi en gang skal måtte forholde oss til kommunenes helseomsorg.

Derfor var det umulig å ikke la seg berøre av den vonde historien til Geir Arne Høvik som pårørende til sin demenssyke far. Og det var tilsvarende fint å lese om Rita Lilleheiers gode opplevelse sompårørende til sin demente mor.

Vi kan relaterte oss til enkeltmennesker og personhistorier. Vi føler med dem og blir engasjerte. Derfor er dette grep som ofte benyttes i journalistikken og annen historiefortelling.

Typiske trekk når det gjelder mediesaker på helsefeltet er å ta utgangspunkt i konkrete enkeltskjebner og deres kamp mot kommunen. I rapporten «Lokal helse og omsorg i mediene, 2018» fant man at «norske medier ofte bruker det personlige narrativet, der pasienter eller pårørende deler sin historie, som et journalistisk grep i dagens helsejournalistikk.

Forskning viser at slike enkelthistorier fremmer publikums identifikasjon, engasjement og empati med de berørte individene, og er slik et effektivt journalistisk grep».

Ja, det er ikke like enkelt å bli følelsesmessig engasjert i historien om selve systemet; i kommunenes arbeid med kartlegging, budsjettarbeid eller plan for kompetanseheving.

Rapporten sier videre: «De personlige historiene kan dermed ses på som en utvidelse og demokratisering av den offentlige helsedebatten. Samtidig er de personlige narrativene en framstillingsform som forenkler og tabloidiserer: Komplekse problemstillinger presenteres som en konflikt mellom den lille pasient og et kaldt, ubarmhjertig system.

I slike saker vil mediene som oftest ta offerets (pasientens eller pårørendes) side som den lille manns forsvarer, mens helsemyndighetene framstilles som et hinder for å få rettmessig helsehjelp. I denne fremstillingen får pasienter og pårørende særlig legitimitet. Deres personlige vitnesbyrd, følelser og opplevelser er vanskelig å argumentere mot fra faglige og politiske posisjoner».

For det skal vi også ha i bakhodet. Kommunen har ikke lov til å uttale seg om enkeltsaker, kan ikke gi ut saksopplysninger, men må uttale seg på systemnivå. Og her har nyansene lett for å gå tapt.

I min familie, vet vi ennå ikke hva våre opplevelser og historie skal bli i møte med kommunenes helseapparat. Blir det godt eller blir det dårlig? Eller blir det et sted midt imellom?

Vi skal møte det store systemet, og vi skal møte ansatte som jeg er helt sikker på gjør sitt beste hver eneste dag, og vi må heller ikke glemme at det jobber enkeltmennesker i systemet. Jeg lurer på hvordan det oppleves for dem å lese mye negativt om egen arbeidsplass – når mange av dem allerede føler at de ikke strekker til fordi tiden ikke strekker til.

Før var helsejournalistikken i stor grad dominert av eksperter, som leger, medisinske forskere og helsemyndigheter, deretter slang interesseorganisasjoner og legemiddelindustri seg på (ref. «Lokal helse og omsorg i mediene», 2018).

Nå kan pårørende og pasienter i større grad selv sette dagsorden i den lokale helsedebatten gjennom å fortelle sin historie til mediene (og sosiale medier) – og det er en god ting. Disse historiene kan påvirke lokal helsedebatt, helsepolitikk og prioriteringer.

Nå har HA gitt oss to kontrastfylte historier som gir oss et bilde og en forståelse av kompleksiteten som oppstår når systemer møter enkeltmennesker.

Godt og balansert jobba, HA.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.