Gå til sidens hovedinnhold

Når dugnad ikke duger

SIGNERT

For et knapt år siden skrev jeg følgende i en Signert her i HA; « Det er bare å innse det. Vi vet ikke hvor dette vil ende. Hvilke langsiktige konsekvenser (korona) utbruddet får for veldig mye av det vi har tatt som en selvfølge».

Observasjonene kvalifiserer på ingen måte til noen orakelstatus, men samtidig er det nå klart at vi befinner oss i en vedvarende unntakstilstand som ville ha resultert i en kollektiv depresjon om vi hadde innsett omfanget av den sist mars. Jeg skrev også at Antibac inntil da var en væske for spesielt interesserte og at ansiktsmasker i dagliglivet først og fremst minnet oss om Michael Jackson.

Det er bare å slå fast at Jackson er off the hook og at Antibac nå er et krysskulturelt ord som vil få mennesker over hele verden til å spisse ører for resten av dette århundret.

Apropos ord, mens vi tikker mot 12. mars 2021 kan man tenke at det er et spesifikt ord som sliter i motbakke; dugnad. Begrepet kan sies å ha blitt den norske pandemiens idémessige offer. Dugnad er visstnok et av ikke veldig mange genuint norske ord som også forstås i hele den engelskspråklige verdenen, som fjord, quisling og kanskje lutefisk. Dugnad pleide å bety «frivillig arbeid av betydning for fellesskapet». Nå betyr det det strengt tatt alltid har betydd, «at noen tar jobben/ støyten, mens andre nyter fruktene».

Høyre-regjeringen var raskt på banen og proklamerte at det var dugnadsånden som skulle få oss gjennom pandemien. Plutselig var solidaritet gangbar mynt for politikere som har som ideologi å skrumpe fellesskap!

Til å begynne med var det store flertallet, med unntak av en del hytteeiere og noen toppidrettsutøvere, med på dugnaden. Forsto betydningen av nettopp solidaritet, villige til å ofre noe egeninteresse, for å hjelpe de som viruset mest åpenbart var livsfarlig for.

Elleve måneder senere ser virkeligheten litt annerledes ut.

Hvis man slår på PC-en og går inn på en hvilken som helst mainstream nyhets-site, vil nyhetsbildet være totalt dominert av to saksområder, de fra minutt til minutt oppdateringene knyttet til virus-utviklingen og rapportering fra en toppidrettsverden som durer og går, etter alt å dømme helt uanfektet av den dypt alvorlige situasjonen verden befinner seg i.

Det er rett og slett forstemmende å være vitne til at toppidrett har fått et fripass mens kulturlivet ligger fullstendig nede. I svært mange samtaler jeg har med musikere og andre som har sitt virke i kulturlivet, uttrykkes et stort sinne over at det er slik. At skirenn, ishockey og fotballkamper må gå sin gang, mens all kultur i realiteten er no go.

Vi vet at toppidrett konsekvent gir blaffen i å ta inn over seg hvordan verden ser ut politisk og menneskerettsmessig, de fleste toppidrettsutøverne er så fulle av seg selv at det er problemfritt å konkurrere i diktaturer som Russland og Kina og land som bruker slavearbeidskraft til å bygge arenaer, lik Qatar, som skal huse det fullstendig nedsmussede fotball-VM i 2022.

Det har vært en viss debatt lokalt i tilknytning til virusutbruddet i Ishallen i slutten av januar. Der enkelte har gått over streken i raseri over konsekvensene for Halden-samfunnet og det faktum at utbruddet plasserte Halden på det nasjonale kartet på en uønsket måte. Det er lett å være enig med kommunelege Kjersti Gjøsund om at man skal være forsiktig med å plassere skyld og at vi alle er tjent med å ta vare på hverandre.

I forbindelse med denne debatten skriver Dag-Vidar Tollefsen et innlegg under «Fritt Ord» med overskriften «Hold idretten i gang!», der han gir uttrykk for at idrett er løsningen på det meste, det som skaffer barn drømmer, riktignok åpenbart urealistiske sådanne og at idrett er krafta som utgjør samfunnslimet. Han serverer følgende fullstendig udokumenterte påstand; «Sannheten er at idretten kan være halmstrået som holder dem (ungdommen) på matta, og gjør at de ikke havner på skråplanet». Er det forbildet Petter Northug Tollefsen har i tankene?

Det finnes ikke noen troverdige undersøkelser som slår fast at unge og gamle som holder på med idrett utmerker seg positivt i kriminalstatistikkene, så la oss slutte å holde idrett opp som en snarvei til høyere moral.

Norge, fellesskapet, har brukt mye penger på en rekke varianter av såkalte kompensasjonsordninger for å bøte på de økonomiske konsekvensene av viruspandemien.

Nå kommer det for en dag at den betydeligste delen av disse pengene har havnet hos et lite antall av de største selskapene i landet, virksomheter som under normalene tider betaler forsvinnende lite skatt. I noen tilfeller har pengene gått til store utbytteutbetalinger. Flere av Norges ledende økonomer sier at dette innebærer en grov feil, at dette er selskaper som har andre muligheter til å områ seg i utfordrende tider.

Det skal bli interessant å danne seg et mer inngående bilde av hvordan koronastøtte har slått ut lokalt her i Halden når støvet legger seg. Er det slik at noen har fått helt uforholdsmessig mye fra fellesskapet? At det rett og slett er noen, for eksempel eiendomsbesittere, som aldri hadde til hensikt å delta i noen dugnad.

At vi alle stilte opp med raker og svarte plastsekker for at de ikke skulle merke noe som helst til koronapandemien?

Kommentarer til denne saken