Bagasje er noe vi bærer med oss; tung eller lett. Bagasje og tung ryggsekk blir metaforer for vanskelige opplevelser fra tidligere; fra barndom, ungdom, voksenlivet. Overgrep, bli avvist, mobbet, utnyttet, ignorert, hatet, uønsket barn, alkoholmisbruk, fysisk eller psykisk vold i hjemmet, brutte relasjoner: Listen er enda lenger. Mange bærer tung bagasje. I den andres nærvær mistet man all selvtillit og fikk i bytte en grenseløs skyldfølelse. Andres skam lagt i min sekk.

Ballast er tyngden nederst i båten; den ingen ser, men som hindrer båten i å kantre. Metaforen er åpenbar: Kan den vonde bagasjen bli ballast i livet, slik at livet ikke kantrer og går under? Skulle ønske svaret var ja og metoden lett. Men svaret er heller ikke nei.

Suicidal sier vi om den som er på randen av selvmordet. Det er rart når Døden blir bestevenn. Hvem tør lytte når jeg vil prate om min venn Døden? Bare psykiateren, psykologen eller presten? Medmennesket er så uendelig mye nærmere enn fagfolket! Jeg trenger å prate med noen om «befrielsen ved min egen tilintetgjørelse». Hvem tør lytte til de ordene uten å svare med klisjeen: – Det går nok over, ikke tenk mer på det. Det koster å bære hverandres byrder. Det tar en livstid å stable bagasje under dørken som ballast.

Og det er ikke over der! Dagen(e) kommer da jeg på nytt må hente de vonde opplevelsers sekk fra stedet under dørken og bære den litt til. Sekken er min om den er aldri så tung. Døden vil på nytt hjelpe; bære den for meg. Døden lover svikefullt frihet fra alt, men jeg tror ennå på livet! Jeg trenger tryggheten i et medmenneske å gå nok en mil sammen med; samme mila om igjen! En som ikke sier: – Ikke nå igjen, glem det; ferdig snakka! Vi kan jo ikke si at fortid er fortid, for vi er jo alle produkt av fortiden vår. Jeg trenger noen som kan håndtere min sårbare fortid uten hele tiden å skulle plastre den sammen. Bare sår som blør gror uten verk, og arret blir sterkere enn huden omkring. Jeg er i Dødskyggens Dal og trenger noen ved min side som gir meg lov til å være der. Bare den kan lede meg ut igjen.

Livet skjer hele tiden. Det jeg er ferdig med, må jeg ta tak i på nytt for å bli tryggere; gjøre bagasjen til ballast om og om igjen. Vi trenger hverandre som gode sjelesørgere som våger å tråkke i salaten, stille åpne spørsmål og tør by på egen usikkerhet. Paradoksalt nok; hadde jeg ikke hatt ryggsekken, hadde jeg heller ikke hatt ballasten i livet. Å anvende dritten til noe som er godt for andre? Vel, når den får være det den er, forandrer det seg til noe godt. Jeg trenger noen til å bekrefte det jeg har vært igjennom; se meg og våge å fortelle meg hvem jeg er; at skammen ikke er min. Men først når du har lyttet med smerte til min livsfortelling, kan jeg tro dine helbredende ord om at jeg er verdifull! Ikke kall meg skyldfri; jeg trenger også tilgivelse, for den er båret av kjærlighet. Bær mine byrder; ikke bagatelliser dem.

Jeg vil sørge over det tapte, ikke forsøke å glemme eller omskrive til noe annet. Hvem tør lytte til mine rene ord for penga; de store beløpene uten å skulle veksle dem inn i småmynt og bagateller? Lytte til sorgen, ikke bagatellisere den, når den kaller på paralleller i lytterens liv. Hvem tør høre meg si: – Jeg er død og vet ikke hvordan jeg skal få til å leve igjen. En tøff setning. En kreftdøende får til slutt rådet: – Slipp taket! Jeg trenger en medvandrer som tør være hos meg uten å skulle forandre. Gå med meg i dypet under nederste dekk der jeg får legge bagasjen til ballast. Hvordan skulle jeg ellers finne frem?

Jeg er ekspert på eget liv og eier mine grenser. Min medvandrer må gå med meg og gjøre meg til ekspert på eget liv; ikke være min ekspert på mitt liv. Uvitenheten har de sterkeste meningene om hvordan andre burde være. En lytter som hjelper meg til å forstå mine begrensninger. «Jeg burde ha gjort» sier jeg, når jeg ikke innser mine begrensning. Det fyller meg med skam at jeg ikke mestrer. Så lytt til min skam, mens du samtidig bekrefter mine grenser! Først da kan du lede meg over grensene mot lyset.

Når blir bagasjen til ballast? Det fins ingen formel for det. Ingen tidfesting. Ingen oppskrift; bare medvandrere som er villig til være hos meg, gå samme mila med meg om og om igjen og til slutt Den Annen Mil. Gå med meg ut og inn av Dødskyggens Dal til jeg selv finner veien ut på egen hånd. Hjelpe meg til de grader med livets bagasje, så den til slutt blir til ballast i to skip på livets hav. Stormen i mitt indre løyer aldri helt.