Gå til sidens hovedinnhold

Myter om formueskatten

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I et leserinnlegg i HA 18. september tar Simen Murud Gundersen i Halden Høyre til orde for at formuesskatten hindrer verdiskapning og arbeidsplassutvikling, rammer de med dårligst evne til å betale den hardest og at kun et fåtall blir nullskatteytere hvis den fjernes. Hadde han vært ærlig nok til å si at påstandene er ideologisk utledet og i beste fall forankret i en pågående programprosess i eget parti, ville det i det minste vært legitimt og riktig.

Han hekter dette imidlertid på Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiets politikk og konkluderer med at ikke bare den lokale bareieren, kafeeieren Fru Nilsen og nye generasjoner av gårdeiere vil ha muligheten til å ansette flere og reinvestere mer, men også at så og si alle arbeidere og samfunnsmedlemmer vil gagnes av at formueskatten blir borte. Økonomisk forskning og fakta viser imidlertid at Gundersen tar fullstendig feil.

Les også

(Formue)skatt til besvær

Om han er sterkt blendet av myter om formuesskatten fortalt av de det faktisk gagner mest eller rett og slett ønsker en samfunnsutvikling med veldig store økonomiske forskjeller blant folk, spiller for så vidt ingen rolle. Ideen er den samme, uansett om merkelappen er «dynamiske skattekutt», «trickle down economics», «thatcherisme», «trumpisme» eller liknende. Troen på at skattekutt og mer velferd for de rikeste i samfunnet vil risle nedover alle samfunnslag og komme alle økonomisk til gode står skrevet på alle disse lappene, samtidig som de ledsages av innskrenkninger i offentlige velferdsgoder og i velferdsstaten. Det sistnevnte kan og må ikke sees uavhengig av det første, ei heller når det gjelder Gundersens argumentasjon. Erna Solberg, Simen Murud Gundersen og Høyres oppfatning av effektene av såkalte «dynamiske skattekutt» er ikke noe nytt og følger en godt utprøvd modell som økonomer har høstet erfaringer fra i et halvt århundre allerede.

Før vi går nærmere inn på hva 50 år med forskning på trickle down economics kan fortelle oss, er det viktig å dvele litt ved kapitalismens drivkraft. Teoretisk sett skal kapitalismen drives fram av akkumulering av kapital, som igjen forutsettes reinvestert i ny teknologi og aktivitet for at økonomisk vekst skal vedvare gjennom en optimal utnyttelse av ledig kapasitet i økonomien og igjen føre til økt velferd i samfunnet. I virkeligheten er det imidlertid noe litt annet som skjer, økonomisk forskning etter 2000-tallet viser klart at det i verdens største økonomier er en forsvinnende liten andel av allerede akkumulert kapital som faktisk reinvesteres. Etter 2007 har tendensen klart heller vært en økende konsentrasjon av kapitalen, som følge av store fusjoner og kamp om markedsandeler, eiendeler og samfunnsmakt. Ingen økonomisk teori vil fremme innslaget av monopolistiske trekk som viktig for arbeidsplassetableringer og økt sysselsetting, og det er heller ingen grunn til å tro at det i en liten åpen økonomi som den norske bare finnes velmenende kapitaleiere med stor investeringsiver av opparbeidet kapital helt ulikt hva man finner andre steder i verden. Simen Murud Gundersen og Høyre derimot ser ut til å tro at de har det riktige svaret her. Adam Smith, den frie markedsteoriens far, vil på sin side høyst trolig snu seg i grava i visshet om hva som ikke skjer i virkeligheten med kapitalakkumuleringens teoretisk iboende drivkraft. Med økonomisk vekst og sosial utvikling for øye er det ikke helt urimelig å tro at selv han ville forfektet en viss grad og form for regulering og omfordeling her.

De ulike formene for trickle down economics sitt største teoretiske problem er et for ensidig fokus på tilbudssiden i økonomien. Effekten av en økonomisk politikk ført fram i troen på at skattekutt for samfunnets rikeste vil gagne alle i alle samfunnslag kan best oppsummeres i fire punkter, som også er høyst relevant for diskusjonen rundt formuesskatten i Norge:

  1. Lavere skatter for de rikeste gir ikke høyere bruttonasjonalprodukt (verdiskapning) og høyere økonomisk vekst: Statistiske analyser gjort i blant annet USA viser at det er ingen korrelasjon mellom lavere skatter for de rikeste og veksten i BNP.
  2. Lavere skatter for de rikeste gir ikke høyere inntektsvekst i økonomien generelt: Igjen viser statistiske analyser at det ikke er en korrelasjon mellom disse to variablene, forskningen antyder derimot at inntektsveksten i hele samfunnet har en tendens til å øke de årene skattene til de rikeste har økt.
  3. Lavere skatter for de rikeste fører ikke til høyere lønn for den jevne arbeider: Statistiske analyser viser derimot en moderat positiv sammenheng mellom at høyere skatter for de rike fører til høyere gjennomsnittslønn generelt.
  4. Kutt i skatter for de rikeste gir ikke flere jobber, målt i forhold til arbeidsledighet: Nok en gang viser studier at lavere skatter til de rikeste ikke har en signifikant sammenheng med den effekten som forespeiles. Dette resultatet forsterkes ytterligere av at de siste års kutt i formuesskatten her hjemme ikke har gitt en dokumentert effekt i form av flere arbeidsplasser eller økt sysselsetting.

Med andre ord finnes det fint lite, eller snarere ingen, støtte for Gundersens argumenter i empirien. Hverken den lokale bareieren, kafeeieren Fru Nilsen, eller nye generasjoner av gårdeiere vil kunne nyte godt av at formuesskatten fjernes. I enda mindre grad gjelder dette deres ansatte, og ikke minst ungdommer som vil ut i arbeidslivet for første gang, som under dagens regjering møter et svekket stillingsvern og utstrakt bruk av midlertidige ansettelser. Arbeidslivet har som følge av dette bare blitt langt mer usikkert.

Siden Gundersens leserinnlegg sto å lese i avisa har nye tall fra SSB også vist oss at den økonomiske ulikheten i Norge er større enn først antatt og de rikeste i landet betaler langt mindre i skatt en først antatt. I 2015 leverte Menon Economics en rapport om kapitalbeskatning og investeringer i norsk næringsliv på bestilling fra regjeringen. Rapporten konkluderer med at kutt i formuesskatten er nesten uten virkning på bedriftenes investeringer. Formuesskatten sikrer i så måte at de som har minst generelt sett kan betale mindre skatt, mens de som har mest betaler noe mer. Om Gundersen ellers mener at formuesskatten slår uheldig ut burde han i så fall være åpen for å se på alternative måter å innrette skatten på, og gjennomgå de ulike elementene i formuesskatten for å se om det kan være mulig å oppnå en bedre balanse enn i dag, og ikke uten dokumentert grunnlag foreslå at den bør fjernes.

Den største effekten du får av å fjerne formuesskatten fullstendig er i stedet 25 300 personer som blir nullskatteytere. Faktisk.no har etterprøvd Jonas Gahr Støres uttalelse, som Gundersen avfeier som «et fåtall» nullskatteytere, og kommet fram til at tallet stemmer basert på finansdepartementets beregninger. Over 25 000 personer er ikke et «fåtall», og vil potensielt føre til at hele skattesystemets legitimitet forrykkes, der alle i hovedsak skal og bør bidra etter evne. Simen Murud Gundersen bør i lys av dette, heller rette sin iver mot å forstå hvordan det som er rene myter kan påvirke Høyres partiprogram i retning av en åpenbar egeninteresse og egen vinning for en liten del av Norges befolkning.

Kommentarer til denne saken