Sjokket sitter ennå i kroppen etter at Espen Glomsrød og hans datter Synne omkom i en trafikkulykke. Tomrommet er som er svart, sugende hull, men det er dette vi skal fylle i tiden framover. Fylle det med gode minner.

Om Synne som noen ganger var en illsint liten jente, men som ble en sjenert liten blomst i takt med at hun ble eldre. En sjelden blomst, det var Synne. Ikke av de som finnes over alt, men som kommer fram noen steder og skinner så vakkert. Som klarer å glede andre med sitt blotte nærvær. En slik en var Synne. En som lokket fram smilet. Synne smilte alltid. Også da hun snakket, smilte hun. Med min reduserte hørsel var det ikke alt jeg oppfattet fra henne. Men jeg visste at hun sa noe morsomt eller positivt, og vi andre rundt henne ble glade.

Synne hadde en samfunnsviktig og nyttig jobb. Hun tok utdannelse på Lillehammer, i Stavanger og i Oslo, før hun startet i jobb som fengselsbetjent i Bergen. Der ble hun selvsagt godt likt og hun likte seg godt hun også. Den viktige jobben med å passe på, og ta vare på innsatte fikk hun bare utøvet i noen få år. Men hun satt spor etter seg. Det viste begravelsen i Immanuels kirke.

Espen ble som en bror for meg. Vi vokste opp på Gimle, og som nesten jevnaldrende lekte vi mye sammen. Vi kastet på stikka, spilte fotball på løkka og gikk på epleslang. Vi tråkket opp skiløyper på jordene mellom BRA-veien og Hjortsbergveien og gikk på ski til langt ut i april. Men da han brakk beinet, i vår selvbygde hoppbakke, var jeg trist. Jeg kunne jo ikke leke med han på flere dager.

De hadde hytte i Aremark og flere ganger fikk jeg være med. Der vartet moren Annemarie opp med Gjendekjeks og rød saft. Vi fisket abbor og vi så på at faren Rolf badet, uansett temperatur i vannet. Og så tegnet vi fugler. Kopierte fra fuglebøker over på matpapir.

Det ble det naturlig at vi begge ble medlemmer av Gimle IF, i og med at pappaene våre var med der.. Bare ni år gammel deltok Espen i sitt første orienteringsløp, og ingen trodde vel at det skulle bli noe av han, som ble disket og kom gråtende inn i mål. Men vi tok feil. Espen ble en ener. Den lille energibunten tok seier etter seier, og karrieren hans ble kronet med tre gull i militært orienterings-VM. Dessuten kom han inn på landslaget og representerte Norge i flere år. Han fikk også HAs ærespris i idrett i 1978.

I sin yrkeskarriere var også Espen en ener. De fleste som har vært til behandling under hans hender regner jeg med fortsatt sitter med et smil om munnen. Espen var faglig dyktig i sin stilling som osteopat og kurerte alt fra spedbarn til mange eldre med plager. Som lærer i faget håper jeg at noen av studentene hans har snappet opp hans unike evne til å se hele mennesket under behandlingen.

Espen var laget av hel ved. Han var kunnskapsrik og samfunnsorientert og jeg lyttet med interesse på alt han kunne. Han var en mester til å huske personer han hadde truffet. Han var genuint interessert i andre mennesker, ikke først og fremst seg selv. Og så var han veldig løsningsorientert. Han fikk gjort ting. Ikke bare pratet om det. Espen hadde en stor vennekrets og pleiet dem alle med faste, årlige treff. Derfor er det så mange som kommer til å savne han i åra framover.

I mange år engasjerte Espen seg i Halden Skiklubb, og de siste åra med å tilrettelegge for bedre turløyper i marka. Da ideen om et samarbeid mellom Gimle og HSK dukket opp om å merke og skilte alle hovedstiene i Høiås- og Venåsmarka, ville Espen være med.

Espen var et slikt menneske. Han gledet seg over at andre hadde det bra. Nå skal vi andre videreføre Espens gode engasjement, helt i tråd med hva han selv ville.

Når turgåere etter hvert ikke trenger å gå seg vill i marka, eller finner en flott treklopp over ei bløt myr, kan de tenke på at dette har Espen bidratt med.

Vi vi alltid huske alle de gode minnene etter Espen og hans datter Synne.

Fred med dere.

Morten Paulsen