Det ryddes for tida i papirer. Noe må bort av hensyn til kommende ryddere.

I går fant jeg en samling konvolutter med franske frimerker på fra den tid vi fortsatt skrev brev til hverandre. De var fra før euroens tid, portoen var betalt med franc, og fransken fikk en oppfriskning da konvoluttene ble åpnet. Avsenderne var tre kvinner som alle i årevis hadde levd, ikke i eksil, men i en form for utlendighet. Det var ingen røde silkebånd rundt de tre små konvoluttbunkene – en strikk betyr ikke det samme i så måte. Det var heller ingen svak duft av parfyme fra brevarkene. Heller ikke noe kompromitterende innhold, selv om den ene avsenderen var på min egen alder. De to andre kunne vært moren min.

En av kvinnene kom opprinnelig fra Italia og en fra Fredrikshald i Norge. Den tredje var født i Frankrike; hun koketterte med at hun var pariserinne – noe av det mest feminine man bringer til torgs der nede. Men hun hadde haldenblod i årene. Den ene kom til å leve en stor del av sitt liv i Provence i syd, en i en forstad til Versailles utenfor Paris, og den yngste i Alsace nord i landet. Alle tre hadde bånd til Halden.

Den eldste av dem ble født på Ør utenfor Fredrikshald det året unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst. Hun var av slekten Stang, men jeg ble først kjent med henne på hennes eldre dager. Da bodde hun som enke på en eiendom oppe i åssiden over Luberondalen i Provence. Hun elsket den delen av Frankrike, men slapp aldri Norge og Fredrikshald ut av tankene. Hun skrev i brevene om de gode dagene der nede med en blå himmel over seg og skyer av hvite epleblomster under seg ned mot dalen. Men da det ble høst og det gikk mot jul, kom det nytt brev fra henne. Hun ville ha katalogen over årets bøker, og hun ville ha tilsendt julekort med norske motiver som hun kunne sende til slekt og venner. Kittelsens dompaper sto i høy kurs. Og hun bestilte kunstbøker med norske malere. Dem slapp hun aldri, selv om hun bodde ikke langt fra Chagall, Picasso, Renoir og Cézanne som fra Syd-Frankrike hadde avsatt veldige spor i verdenskunsten. Hun skrev personlige brev til en relativt ung mann hun ikke kjente, og som hun bare møtte én gang på sine gamle dager der nede. Nær og personlig, men med De-formen som alle fortsatt brukte på den tida.

De, eller det franske Vous og Monsieur Andersen brukte også min neste franske venninne. Skjønt venninne – hun var moren til en god venn av meg, og han sa til henne at hun måtte slutte å tiltale meg på den måten. «Han heter Bjørn!» fikk hun beskjed om, og hun la om tonen. Fra da av sa hun Monsieur Bjørn, men fortsatt vous. På den måten beskrev hun sitt eget ståsted overfor omverdenen også. Hun var født i en liten nord-italiensk landsby det året Første verdenskrig brøt ut. I voksen alder giftet hun seg med en håndverker, men mellomkrigstiden var vanskelig i Mussolinis Italia. Frankrike var forlokkende, og de emigrerte. De klarte seg bra i sitt nye hjemland, men ble aldri riktig franske. I den lille byen ikke langt fra Ludvig den fjortendes praktpalass i Versailles bygde de sitt eget lille slott, og de fikk en sønn som var hennes ett og alt. Stor var sorgen da han forelsket seg i en norsk au pair-pike og ble med henne tilbake til Halden. Da mannen hennes døde, hadde hun bare sønnen tilbake, men langt borte. Men hun besøkte ham, og han var ofte hos henne. Så døde også han fra henne, og hun kom på et pleiehjem i den lille byen, der jeg besøkte henne, Madame Maria, bare én gang. Det er fra de siste årene av hennes liv brevene stammer, det aller siste etter hennes 100-årsdag. Da var det en god fe på hjemmet som skrev for henne, og hun signerte med knapt leselige kråketær. Ikke lenge etter forlot hun en verden hun aldri riktig hadde funnet seg til rette i.

Den tredje av de franske kvinnene, min jevngamle pariserinne, ble gift med hattemakeren Claude Arnal, og de etablerte seg i Syd-Frankrike. Men de slo seg ikke til ro der, og valgte en liten by i Alsace i stedet. I det området som i årenes løp pendlet mellom Tyskland og Frankrike som henholdsvis Elsass-Lothringen og Alsace-Lorraine. Byggeskikken og stedsnavnene fortalte også den historien. Men til tross for både fransk og tysk påvirkning, var det norsk som kom til å prege store deler av livet hennes.

Først gang jeg møtte henne, var i Halden, der hun var for å besøke kirkegården på Os og studere familiegravstener. Og hun og mannen hennes ble invitert hjem til oss. Hennes oldefar og broren hans hadde i sin tid emigrert fra Fredrikshald til Le Havre på Frankrikes nordkyst for å prøve lykken der. Etter en tid reiste broren hjem, mens oldefar ble og stiftet familie. Hans navn, Lorentzen hadde de holdt fast ved, og med tida begynte hun å forske i sine norske røtter. Hun heter stadig Arnal Lorentzen. Av de franskmenn jeg har møtt i årenes løp, er hun den eneste med rødt hår og med norsk blod i årene.

Da vi gjorde gjenvisitt, var det norsk flagget på bordet, og vi får hilsen hver 17. mai.

Et langt livs forhold til Frankrike passerte revy ved lesningen av disse gamle brevene. Minner om de tre og andre venner vi har fått der ble levende. Episoder og stemninger, lukter, smaker, lyder og varmen i landskapene, menneskene vi møtte – alt sto frem. Utenfor lavet sneen ned.

Etter lesningen av brevene, ble strikkene satt forsiktig rundt dem igjen, og hele mappen lagt tilbake der jeg hadde funnet den. Å rydde er ikke ensbetydende med å kaste.