Aftenposten og A-magasinet tok nylig opp aktiv dødshjelp knyttet til sykdommen ALS, dels i en kronikk av ALS-rammede Ragnhild Nyhus og dels i en redaksjonell artikkel. Her kommer det frem at rundt tre fjerdedeler av spurte nordmenn er for aktiv dødshjelp (eutanasi), mens omtrent like mange leger er imot.

Og vi kan lese at i Nederland, et land der eutanasi har vært tillatt siden 2002, støttes dette i dag av 90 prosent av landets helsepersonell.

På den andre siden nevnes det at den nå avgåtte familieministeren Kjell Ingolf Ropstad (KrF) avviste bare det å utrede spørsmålet.

Jeg er av de mange som er for. Og jeg vil her knytte argumentasjonen til demens.

Trodde hun hadde vært på månen

Jeg har sett demens på nært hold gjennom mange år. Først gjaldt det min mormor som trodde jeg var min tante. Så var det hennes søster som trodde hun hadde vært på månen. Senere gratulerte min grandtante meg med at en av sønnene mine hadde vunnet OL-gull i slalåmbakken. (Han hadde ikke det.)

Men det var først da naboene hennes slo alarm, at vi startet arbeidet med å skaffe henne en sykehjemsplass. Naboene ringte fordi den gamle hadde begynt å sette døren ut til oppgangen på vidt gap før hun gikk og la seg.

Vi spurte henne hvorfor hun gjorde det.

Det er for at Jesus lettere skal finne meg, forklarte hun. Jeg vil dø, nå.

Hun var sikker på at hun ville bli «ond» hvis hun «mistet vettet», som hun sa. Hun bar på noen forferdelige minner. Så lenge hun hadde vettet i behold, kontrollerte hun dem, forklarte hun. Men om minnene fikk flomme fritt, ville hun kunne bli en morder, sa hun.

Ville ikke være her lenger

De siste årene er det min mor som har beveget seg inn i demensens tåkeland. Hun sa også klart fra på forhånd: Hun ville ikke dit. Hun visste at søsteren hennes hadde tatt livet sitt ved å slutte å spise og mente hun kunne gjøre det samme. Men det er en hard beslutning, særlig når ens indre verden blir stadig mer forvirrende.

For kort tid siden satte Debatten i NRK fokus på underernærte på sykehjemmene våre. Myndighetene ble klandret for ikke å sørge for at maten var god nok, pen nok eller næringsrik nok. Ingen nevnte pasientenes mulige vilje til ikke å ta til seg næring.

Da min mor døde, var det som om hun i et blaff hadde hatt en klar tanke: Hun ville ikke være her lenger. Og hun lukket munnen. Hun bokset vekk pleierne når de prøvde å mate henne. Hun presset leppene sammen, mot vann, mat og medisiner. Da var hun nesten 100 år. Og hun slapp unna. Ved egen makt.

Hun slapp vekk fra virvaret i hodet.

Les også

– Jeg trengte mer styrke for å kunne lage mer bråk, men den styrken hadde jeg ikke

Kaos og angst

Jeg har sett det på nært hold, kaoset, angsten ved ikke å fatte sammenhenger, ved å være alene. Den fysisk syke med vettet i behold kan likevel finne ut av ting, få venner, lese, se på TV.

Den tungt demente greier ikke lenger å løse kryssord eller legge kabal. Hun mestrer ikke en fjernkontroll. Hun klarer ikke bruke mobilen lenger. Hun lever i en boble av tidligere levd liv, der minnene blander seg.

Noen dager kan være harmoniske, når hun husker fine ting. Andre blir vonde, når minnebildene er det.

Den demente kjemper med å rydde opp i brokkene av tanker og bilder. Ofte forandrer dette slitet dem til én vi pårørende bare delvis kjenner igjen. Noen kan begynne å ule i en fortvilelse de pårørende ikke aner hvor stammer fra.

Og vi som fremdeles er friske og relativt oppegående: Hvem av oss vil bli sånn?

Og kvinnen som ulte: Dersom hun hadde kunnet se seg selv noen tiår i forkant, hva ville hun ha sagt til legene som mener det er uetisk å hjelpe henne vekk fra skrikene?

Den kvinnen hun engang var, finnes ikke lenger. Denne vrangen lider vondt. Svært vondt. Bør ikke leger stanse medmenneskers lidelser?

Individets vilje

Jeg stikker til skogs når tiden er inne, pleier en venn av meg å si, sånn som indianerne og kanskje samene har gjort i hundrevis av år. Jeg tar med meg noen flasker konjakk og en sovepose.

Men det koster mye å gå ut i skogen og legge seg til å dø. Det koster sterk vilje å slutte å spise. Det trengs en råsterk kraft for å trenge igjennom tåken og velge å lukke munnen når man er nesten 100 år og tungt dement.

Det må kunne finnes en mer human måte. Det må kunne finnes måter som sikrer at det er individets egen vilje som får rå – på en tid da en fortsatt er klar nok til å ha en egen vilje.