Gå til sidens hovedinnhold

Min kjærlighet til småbyen trenger ingen terapeut. Den varer livet ut

INNHOGG

Sånn imellom får jeg inntrykk av at Halden som by ikke holder mål. De sier så de som ikke ser eller føler Haldens sjel. Jeg har opp gjennom årene filosofert mye over Halden og haldensere. Ikke minst i de 30 årene jeg bodde i Oslo. Så fikk jeg hjemlengsel, da! Måtte flytte hjem til småbyen. Oslo var ikke lenger like interessant. Den hadde voksesmerter og led av en usosial tone.

Og verden ellers? Jo, den lå jo der. Roma var den samme estetiske nytelse. London, absolutt tiltrekkende for lommebok og trang til opplevelse. Jeg kunne havnet i en storby for resten av levetiden. Verden er full av inntrykk for en skarp radar. Jeg kunne hatt et godt liv der også. Eller kanskje i skjønne Provence? Men så ble det altså Halden – fødebyen. Selv om fødestedet St Josefs hospital ikke lenger er sykehus. Nonnene, de som aldri så på klokken, de er borte.

Kanskje er det så at et småbymenneske er ensbetydende med at man alltid er småbymenneske? Det å treffe kjente på gaten. Lese lokalavisen. Sprade over Torvet – og ned mot havnen. En is på Grotten. Et surbrød og en purke fra Børke. Alt det småtjavset, som Halden har så mye av. Småbyens detaljer nekter å dø – om du og jeg passer på.

Hva er det Halden har? Festningen? Ja! Og Tollboden – bestemammas barndomshjem. Sørhalden med sine trange smug og streder. Pistolstredet! Så dramatisk uttrykt. Os – med de særpregede store og majestetiske takene. Svenskegata – litt lagt i en politisk døs, men rett som en snor – og med de lave og velproporsjonerte husene – Fayegården og Søilegaarden, to arkitektoniske perler. Og Parken? Hvilken annen by har en så liten park som en stolthet? Nå er den rett nok desimert til skøytebane og lekeplass. Skal si at tidene skifter også i Halden. Kanskje er det så at den tidligere gravplassen rett og slett trengte en skøytebane?

Hvor de gamle skal sitte? Det tenkte ikke politikerne på? Kanskje blir en bypark på Tyska og Hollenderen deres redning? Og Rød naturligvis, som ikke er herregård med privilegier, men som i sin stilige eksistens forteller byhistorie med en vakker park og uforglemmelig utsikt.

Det var i erindring om denne deilige småbyen at jeg igjen ble haldenser på 90-tallet. Jeg har ikke antydning til anger.

Jeg vil spise Bergstrøms pølser. Uten tvil verdens beste – i min munn. Og fru Unnis salater. Berømte og nytelse på hver en brødskive. Finnes det noen i byen som ikke lar seg friste av Unnis varer – enten de nå finnes på butikken i Isebakke eller på Kiwi.

Det lokale håndverk, det er gull for en småby. Ja, egentlig er det ganske så sensasjonelt hva byens små matbedrifter makter av kvalitet og mangfold. De holder stand også – selv om det er korona.

Og skal du ha et sprøtt terteskjell, så kjøper du det fra Motz eller Børke, som jo er det samme anno 2021. Ikke tale om at småbymenneskene velger seg dansk «papp» når de lokale terteskjellene er så uovertrufne. Ja, biskopen – en venn av meg i hovedstaden sier: – Kan du skaffe meg 10 slike terteskjell? Of course! Hvorfor skal ikke en biskop nyte av en småbys delikatesser.

Min kjærlighet til småbyen trenger ingen terapeut. Den varer livet ut.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.