Regjeringens forslag til rusreform skaper debatt og engasjement, og representanter for flere politiske partier i så vel posisjon som opposisjon, har uttrykt sine meninger. Alt fra forventninger og nye muligheter, til bekymringer og motstand. Debatten går også i denne avisens spalter.

Kirkens Bymisjon har lang erfaring, nasjonalt og lokalt, med arbeid og tiltak overfor rusavhengige. Vi anerkjenner kompleksiteten i dette, og at de fleste av oss har samme mål: Mindre rusavhengighet, mindre kriminalitet og mer omsorg.

Vår organisasjon er «på banen» fordi vi erkjenner behovet for mer dyptgripende reformer, etter endeløse år med negative statistikker knyttet til overdosedødsfall, kriminalitetsutvikling, fornedrelse og fattigdom. Vi er tett på mange av de menneskene denne reformen handler om. De som sliter med en rusavhengighet, de som er i risikosonen for å teste ut ulovlige rusmidler. Derfor velger vi å bruke stemmen vår i debatten. For å opplyse og argumentere for det vi tror vil gi verdighet i krevende liv.

Kirkens Bymisjon har en positiv tilnærming til reformen. Vi tror den kan bidra til endrede holdninger, slik at flere brukere med alvorlige rusmiddelproblemer vil oppleve å bli møtt med en åpen og ikke-dømmende holdning. Det kan muliggjøre tidlig forebygging av skadelig bruk eller utvikling av rusmiddelproblemer.

Og nettopp forebyggingsarbeid overfor barn, ungdom og unge voksne er etter vårt syn essensielt. Vår organisasjon er kanskje mest kjent for lindringsarbeid, men Kirkens Bymisjon jobber mye med forebygging, og dette fokuset vil forsterkes i årene fremover i tråd med strategiske prioriteringer. Vi møter barn og unge på noen av våre tiltak, og vi møter mennesker med rusavhengighet i andre. Og vi møter ungdom på vei inn i et rusmiljø. Våre erfaringer tilsier at støtte og bygging av trygge fellesskap, gjerne med tilhørende aktiviteter, gir resultater.

Påstander om at vi som støtter en rusreform ikke er opptatt av forebygging, eller ikke forstår risikoen for barn og unge, stemmer ikke. Selvsagt ønsker ikke vi en større rekruttering til rusmiljøer. Vi vet hva rusavhengighet – enten til alkohol eller andre rusmidler – gjør med enkeltmennesket, pårørende og samfunnet som helhet.

Det synes videre å eksistere en del misforståelser rundt reformens innhold og konsekvenser. Det som har fått mest oppmerksomhet er naturlig nok forslaget om at man ikke lengre vil straffes dersom du har mindre mengder narkotika til eget bruk. Det er ikke snakk om legalisering, men avkriminalisering av mindre mengder til eget bruk. Salg, uavhengig av mengde, vil fremdeles medføre straff. Det er også ulovlig å dele/gi bort narkotika.

Men det er ikke slik at samfunnet mister alle virkemidler i møte med rusbruk. Langt ifra. Men verktøykassen vil se litt annerledes ut. Litt flere tilpassede verktøy. I forslaget står det: «I stedet for straff for overtredelse av forbudet inntrer en plikt – ilagt av politiet – til å møte en kommunal rådgivende instans forankret i helse- og omsorgstjenesten.» Politiet kan fremdeles gjennomføre visitasjon, og må vurdere sannsynlighet for at stoffene er til eget bruk.

Det settes terskelverdier for mengde av ulike stoff, og en grense på inntil tre typer stoff. Påstander om at man kan ha alle stoffene på lista i forslaget, er altså ikke korrekt. Samtidig er det viktig å huske at mange rusavhengige bruker flere ulike stoffer, og forslaget må ta høyde for dette.

Det finnes ingen fasit på hva som er en brukerdose. Brukerdoser varierer fra person til person. Terskelverdiene det legges opp til kan kanskje se høye ut, men eksempelvis vil 2 gram heroin være under en døgndose for en med heroinavhengighet. Vi i Kirkens Bymisjon er kritiske til forslaget om to ulike terskelverdier, og foretrekker det opprinnelige forslaget til rusreformutvalget. Et mål må være at mennesker med avhengighet må slippe å oppsøke selgere hver dag.

Videre virker det som at enkelte mener at rusreformen legger opp til at ungdom som tester ut narkotika, eller som er på vei inn i et miljø, nå vil få en kald skulder eller et skuldertrekk. Snarere tvert imot, tenker vi. Ressurser skal flyttes fra straffeforfølgning til styrket sosialfaglig oppfølging.

I forslaget til reform står det følgende: «Departementet legger til grunn at man kan oppnå bedre effekt ved å bruke helse- og sosialfaglig metodikk enn straffetrussel for å forebygge og begrense narkotikabruk.». Dette er Kirkens Bymisjon enig i. Så når vi sier vi støtter en rusreform, er det også fordi vi har troen på at dette er riktig vei å gå også for å forebygge.

Avslutningsvis: I Kirkens Bymisjons ferske strategi er det et mål å mobilisere bredt for å bevege samfunnet i en retning som ivaretar likeverd. Vi skal kjempe for lik tilgang til rettigheter, og stå opp mot makt og meninger som skaper fattigdom og urettferdighet. Her er det mye ugjort.

Vi trenger en rusreform. Og vi trenger en kunnskapsbasert debatt om et krevende tema. Sannsynligvis vil rusreformen gjøre at flere tør å ta opp sitt rusproblem med helsepersonell eller andre i et hjelpeapparat. Det vil bli enklere å be om hjelp når du ikke frykter straff. Dette er ikke bare vår mening, det er også tydelig i forskningen.

Så vårt svar på spørsmålet i overskriften er mer støtte og mindre straff.