Mens vi venter ...

VENTETID: – Vi vet ikke riktig hva det er vi venter på. Det er det som er så rart ved det å gå og vente på noe ukjent. Illustrasjonsfoto: Colourbox

VENTETID: – Vi vet ikke riktig hva det er vi venter på. Det er det som er så rart ved det å gå og vente på noe ukjent. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Av
DEL

LEDER

Det er rare tider. Nærmest surrealistiske tider. Bilene kjører forbi, men svært få mennesker er å se i gatene.

– Huff, det er så øde her, ropte en dame jeg passerte i gågata. Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte. På jobben sitter vi tre personer med god avstand til hverandre. Vi vasker hender, og lukter Antibac. Resten har hjemmekontor. Vi kommuniserer på sosiale medier og på telefon. På inngangsdørene gir vi beskjed om at HA ikke ønsker besøk. Det blir respektert.

Så vasker jeg hender igjen, våger meg innom Motz for å kjøpe lunsj. Med stor avstand. Tar en ny runde med Antibac før vi tre sjeler inntar vår plass på hver sin side av lunsjbordet, og løser dagens VG-quiz i fellesskap.

Samtidig er det spennende tider på jobben. Det er unntakstilstand. Informasjonsbehovet er enormt. Mediene utgjør en forskjell. Ikke minst lokalavisene. Vi får positive tilbakemeldinger på jobben vi gjør, og lesertallene våre går til himmels. Vi jobber på spreng!

Etter jobb lever vi to som deler adresse i vennlig tosomhet. Vi tar vare på hverandre, snakker mye sammen, ser mye på TV sammen. Og går tur med bikkja vår – sammen. Det er monotont, men det går bra. Vi føler vi deler skjebne med alle. Vi observerer at mange gjør akkurat som oss.

Og sånn går no dagan ... For vi venter. Og venter. Vi vet ikke riktig på hva. På at pandemien skal eksplodere? På at sykehuset på Kalnes med ett skal bli overfylt av dødssyke mennesker? At frykten skal lamme oss? Eller at dette kommer til å gå bra! At tiltakene vi har satt i verk fungerer veldig godt, og at faren er over om noen uker. At vi igjen kan gå på fotballkamp eller konserter. Igjen møte barnebarna, og spise middag på Kokkekollektivet en gang iblant?

Vi vet ikke. Det er det som er så rart ved det å gå og vente på noe ukjent. Og vi klarer å ta en dag av gangen.

Denne våren hadde jeg mange store planer. Jeg fyller runde år om bare noen dager. Invitasjoner til selskapelighetene var sendt ut. Jeg skulle på flere spennende utenlandsreiser før sommeren. Ferieplaner på hytta i Sverige var også lagt. Nå blir det avlyst. Alt sammen. Det rare er at jeg synes det er helt greit. For alt kan utsettes. Og det vi opplever nå, mens vi går her og venter, er så mye, mye større.

Norge slutter rekkene. Politikerne har sluttet å krangle. De samler seg om tiltak og vedtak. Det er godt å se. Jeg har også inntrykk av at innbyggerne har tillit til det myndighetene beslutter. Vi er lojale, og står sammen – ved å holde avstand. Det er også godt å se.

Jeg tenker også på at vi nå er heldige som bor i en velferdsstat med gode ordninger i en svært vanskelig og utfordrende tid for landet. Nå skal vi sette pris på at Norge har enorme ressurser «på bok». Ingen andre nasjoner har et bedre utgangspunkt til å hanskes med en global pandemi enn Norge. Men jeg er spent på hvor høy sluttsummen på det samfunnsøkonomiske regnskapet blir når alt dette er over.

Klapp for helsearbeiderne, ikke kom med anklager mot andre. Slutt rekkene! Det er tid for å stå sammen. Også mens vi venter ...

Hans-Petter Kjøge, Ansvarlig redaktør i HA

Hans-Petter Kjøge, Ansvarlig redaktør i HA



Artikkeltags

Kommentarer til denne saken