Tro du er noe!!!

PÅ KJØKKENVEGGEN: – «Janteloven blir bare til noe om du gir den lov», står det på en plate som henger på kjøkkenet mitt. Fin tanke, skriver Stenbock Haakestad. Foto: Hans-Petter Kjøge

PÅ KJØKKENVEGGEN: – «Janteloven blir bare til noe om du gir den lov», står det på en plate som henger på kjøkkenet mitt. Fin tanke, skriver Stenbock Haakestad. Foto: Hans-Petter Kjøge

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Signert «Janteloven blir bare til noe om du gir den lov», står det på en plate som henger på kjøkkenet mitt. Fin tanke. Og vi kan kanskje bli stressa av mindre. Stress utløses jo når du opplever at det ikke er balanse mellom krav og kompetanse. Og hvor gode er vi til å tro at vi er bra nok? Tja. I skrivende stund kjenner jeg på akkurat det midt i eksamensstresset. Når du leser dette sitter jeg med siste finpuss på det som skal leveres inn kl. 23:59! Nå er litt stress bra for å skjerpe fokuset, men den økende bruken av psykopharmika blant unge mennesker sier noe om at mange ikke klarer å finne denne balansen. For egen del er jeg foreløpig i vater.

Hva andre sier om deg har du fint lite kontroll på, men med støtte og litt trening kan du ta kontroll over det som foregår i topplokket, bli bevisst på din egen rolle og på den måten påvirke hvordan andre oppfatter deg.

Her er noen tanker om hvordan – basert på dokumentert forskning og egen praksis;

 1) Start med å smile – rett og slett fordi det trigger speilnevronene i hjernen, øker produksjonen av endorfiner som gir økt følelse av tilfredshet – og det koster bare en bevisst tanke. Husk at kunstig smil er bedre enn ingen smil – helt sant!

 2) Finn mennesker som gir deg god balanse av anerkjennelse og motstand, for vi trenger begge deler. Det bygger den grunnmuren som selvfølelsen vår er. Sånne mennesker er verdt å lete litt etter faktisk, og i prosessen lærer du deg å bli et tilsvarende menneske for noen andre.

 3) Hør på låter med gode tekster, les et dikt – å høre noen sette ord på det du føler er lurt, særlig om du ikke helt klarer å uttrykke de selv.

4) Få en klem. Når Newton-lege-Line på TV2 presenterte alle de positive konsekvensene av å klemme ble jeg ikke veldig overrasket, men hun løfter også fram viktigheten av at det kreves gjensidighet for at klemmen skal ha optimal effekt. Et tankekors for meg som tilhører klemmerne. Heldigvis er jeg lykkelig vinner av en mann som alltid byr på en lang klem før han går på jobb, så dermed får jeg en skikkelig boost av feel good-hormoner før klokka 6.30. Anbefales!

I klassen jobber vi for tiden med et tverrfaglig tema der alt dette løftes opp; Vi og hverandre – jeg og de andre. Et forsøk på å vise elevene hvorfor vi trenger at de er seg selv – ikke en kopi av noen andre. De må jobbe med å uttrykke meningene sine på en måte som ikke krenker andre, men de må mene noe, delta og engasjere seg! Målet er å bidra til å bygge et filter mot alt de blir utsatt for av uttalte og underforståtte krav. Fordi de ikke trenger å være best bestandig.

Hva andre sier om deg har du fint lite kontroll på, men med støtte og litt trening kan du ta kontroll over det som foregår i topplokket

Pokker ta – det er på tide at vi tar tilbake muligheten til å ikke alltid være det. Noe sånt forsøker jeg å si til elevene mine hver dag. Kunnskapsløftet krever at elevene skal kunne se og reflektere over sammenhenger og i de siste års eksamener har elevene blitt testet i vidt spekter av kunnskaper som de kun har klart å tilegne seg om de har skrudd på hodet og fulgt med på hva som skjer rundt seg.

Mitt bidrag er å gi elevene et større ordforråd, både kroppslig og rent litterært. Og dermed gjøre dem bedre rustet – både for eksamen, her og nå situasjoner – og i et livslangt perspektiv. Da kommer janteloven på banen. For hva er det vi gjerne forteller til hverandre og om hverandre – og hvordan påvirker dette tankene mine om meg selv? Og hvorfor må jeg på død og liv sammenligne mitt resultat med andre sitt? Rent personlig er jeg ikke redd for å si at medias misbruk av både urealistiske kroppsideal og skoleresultater bidrar til dette. Og da er det skolens fordømte plikt å hjelpe elevene med å vise dem sin egen utvikling i forhold til seg selv, ingen andre.

Å reflektere over makta i eget liv er altså en del av dette opplegget. Og da vi forrige uke entret Busterudparkens geniale lekeanlegg for å tilrettelegge for livslang bevegelsesglede (som det så fint sies i Kunnskapsløftet) klatret en av gutta opp i skipet, tok tak i roret og ropte; Heidi; «I`m the captain of my soul»! Ikke kom og fortell med at en 14-åring ikke kan ha to tanker i hodet på en gang!

Som resultat av noen krevende samlingsdager på en utdanningsinstitusjon som brukte de fleste forelesningene til å svartmale skolen, har jeg de siste dagene tenkt på konsekvensene av å fortelle noen at de ikke er bra nok. Uten å gi dem verktøyene de trenger for å fylle gapet mellom der de er og der de helst burde vært. Uten å gi dem en reell mulighet til å velge hva de egentlig vil. Uten å strekke ut en hånd for å si jeg kan hjelpe deg. Det kan gjøre deg maktesløs. Og den følelsen sitter fortsatt noen elever med i skolen i dag, selv om elevundersøkelser heldigvis viser gode trivselstall.

Ikke kom og fortell med at en 14-åring ikke kan ha to tanker i hodet på en gang!

Sånt er tankevekkende – og minner meg om hvor viktig det er å gi elever selvtillit og selvfølelse og på hvorfor jeg elsker nyansene i skolehverdagen. Og i hverdagene generelt. Dager som males med en palett som er vårhimmelen verdig. Møkkadager minner meg om å løfte blikket, slik at jobben min er å løfte blikket til de som litt for ofte ser i bakken. Når skyene pakker seg og det bygger opp til uvær, må du huske at jeg liker å danse i regnet. Og at lufta ofte føles mye lettere å puste i etterpå. I dag skinner sola fra skyfri himmel. Det er lørdag og jeg skriver altså på nest siste obligatoriske eksamen før jeg skal levere masteren om et år. Frustrasjonen over sneversynte forelesere på Notodden er skrevet ut. Heldigvis finnes det fantastiske fagfolk som jeg heldig nok får møte hver eneste dag på jobb – og på andre høgskoler. Så får jeg heller minne meg selv på å utvise god oppdragelse de gangene jeg møter meg selv i døra; nemlig smile og si hei, fordi det gjør dagen så mye bedre.

God lørdag!

Artikkeltags