Noen klarer å legge tapet av sine nærmeste bak seg og gå videre. Noen opplever det som en lettelse. Noen trenger langt tid til å fordøye og bearbeide opplevelsen. Noen kommer aldri over det.

Lavterskeltilbud

Marit Østli Trønnes fikk sin datter, Elisabeth (16), revet bort under brutale omstendigheter på Utøya 22. juli 2011. Ellen Mork-Knutsen mistet sin mann, Bamse (63), etter lang tids sykeleie i januar i fjor.

De to har mistet sine nærmeste under helt forskjellige omstendigheter, men allikevel har de kommet sammen i sorgen. Nå går de sammen med Trond Henriksen i Kirkens Bymisjon for å hjelpe andre som sliter med sorg etter tap av noen som sto dem nær. Prosjektet kalles «Rom for sorg», og skal gå over tre kvelder i løpet av oktober, november og desember hvor kjente foredragsholdere skal ta opp temaet sorg.

– Det er et lavterskeltilbud til dem som ønsker å samles. Det er ikke noe gruppeterapi, og man vil ikke bli tvunget til å prate i en forsamling. Vi håper med dette at vi kan gi sorgen et ansikt, og at de som sitter igjen med mange spørsmål etter å ha mistet sine nærmeste, skal få hjelp til å komme videre, sier Trønnes, som selv, ni år etter at datteren ble drept, fremdeles ikke har kommet over tapet.

– Det er gode og dårlige dager. Hvert år når datoen nærmer seg, blir det tyngre og tyngre. Det er nesten slik at jeg endelig kan puste igjen når dagen er forbi, sier Marit, og titter bort på venninna Ellen, som mistet sin mann til kreften i fjor.

Koronautfordringer

Begge forteller at det tok lang tid før de igjen klarte å leve. Det gikk lang tid før det faktisk gikk opp for dem hva som hadde hendt.

– Etter begravelsen. Når alt papirarbeidet og det byråkratiske skal ordnes. Det er da man blir sittende igjen å føle på ensomheten. Når kan man egentlig le igjen? Når kan man føle på ekte glede etter å ha mistet noen? Er det egentlig lov å smile igjen? spør Ellen, uten å egentlig forvente et svar.

– Det var mye i mediene, rettssaken var belastende. Det utsatte og forlenget min prosess med å behandle sorgen. Det gikk tre år før det gikk opp for meg hva som faktisk hadde hendt, forteller Marit, som var den som tok initiativ til minnekonserten for Bamse.

- Sorgen har mange ansikter. Jeg hadde i mange måneder både far og mann som var kreftsyke. Da Bamse døde var det om å gjøre å få mest mulig ut av dagene og leve i nuet helt til siste time, mens jeg følte avmakten med ventesorg som min fars pårørende da han døde to år tidligere.

Marit og Ellen forteller at de har hatt stor hjelp av hverandre og at det har vært mange lange samtaler. De to er hjertens enige om at utbruddet av koronaviruset har gjort det vanskeligere å takle sorg.

– Man savner den fysiske berøringen. Det å ikke ha muligheten til å kunne gi hverandre en klem. Det å ikke kunne møtes. Det har gjort det vanskeligere. Jeg trenger selv å komme meg ut for å treffe andre mennesker. For meg har det vært befriende å møtes og snakke om noe annet. Derfor har det vært tungt i denne tiden, innrømmer Marit.


Tøft rundt høytider

Trond Henriksen hos Kirkens Bymisjon liker ikke å snakke om følelser, men innrømmer at han selv flere ganger har følt på sorg og ensomhet.

– Tiden i fengsel var tøff. Jeg følte selv på sorgen og savnet etter familien. Spesielt rundt høytider ble dette forsterket. Jula er fra før en tung tid for mange, og da kjenner man kanskje ekstra på savnet. Det er en tid der alle skal være glade. Men det er også en tid der savnet etter ens nærmeste blir ekstra stort, sier Henriksen, som håper at det er mange som tør å ta turen til foredragene på kafé Møteplassen.

– Kjell Hagen i Sparebank1-stiftelsen Halden syntes det var et veldig godt initiativ, og var ikke i tvil om at dette ville de støtte. Stiftelsen ga derfor 15.000 til gjennomføring av de tre kveldene før jul, og forhåpentligvis kan dette bli noe som kan fortsette.

– Det finnes ingen diagnose for sorg, og det er noe som alle mennesker på et eller annet tidspunkt i livet vil oppleve, sier han.

Tre kvelder

«Det eneste som er like sikkert som at vi selv skal dø engang, er at vi kommer til å miste noen vi er glad i. Noen mister tidlig, noen mister mange, noen mister få og noen mister sent. Noen mister brått og andre mister gradvis. Får vi selv leve en stund, mister vi noen. Å bli glad i, er å legge grunnsteinen til et savn. Og det er nok meningen at vi skal tåle å miste, ettersom vi mennesker som art har overlevd alle våre tap. Hvordan leve med tap? Hvordan leve med sorg?» Det er noen av temaene i Anne Kristine Bergems foredrag.

Møtene vil finne sted på kafé Møteplassen i kirkens bymisjon sine lokaler ved jernbanen, og første samling er 22. oktober. Da kommer Bergem, lege og spesialist i psykiatri. Hun har arbeidet innenfor psykisk helsefeltet siden 1999, og arbeidet med pårørende og spesielt med barn som pårørende har vært en av hennes hjertesaker i over ti år.

12. november kommer John Tolmie fra Ethos Academy i Halden. Han er utdannet som NLP & Coach Trener og er en av Nordens mest rutinerte coacher med mer enn 9000 timers erfaring med å hjelpe mennesker til å forløse sitt indre potensial og skape seg et bedre liv.

Hvordan møter vi store utfordringer i livet med tro håp og kjærlighet! Hva skjer med oss som mennesker når vi av ulike årsaker mister kontakten med nære relasjoner, kjenner på ensomheten, sorgen, den psykologiske smerte og lidelse?! Hva gjør vi for å kunne åpne øynene, og våre hjerter for å se veien videre? Dette og mange andre spørsmål vil bli belyst i dette foredraget.

17. desember kommer Vibeke Olss, som beskrives som en fargerik og energifylt foredragsholder som brenner etter å få flere til «å tørre å være Stjerne i eget liv». På sin reise mistet hun sin største støttespiller og beste venn av kreft, noe som gjør jul og høytider utfordrende. Dette ønsker hun å prate om en uke før julaften.

Alle foredragene starter klokka 18.00 og påmelding kan skje via arrangementet på Facebook eller på telefonnummer 918 14164.