Halden Arbeiderblad, mandag 9.1, viser bilde fra Immanuels kirke på siste side med tekst som forteller om lykkelige aktører fra alle hold.

Jeg har i tidsrommet 1973–2009 sittet i Halden menighetsråd i 24 år, for det meste som sekretær i rådet, og i skoleåret 1996–1997 vikarierte jeg som kirkeverge i Halden. I disse sammenhenger fikk jeg rimelig god innsikt i hva som knytter seg til et kirkebygg hva angår innhold og form. I den sammenheng har jeg noen kommentarer og spørsmål til aktørene på bildet.

Fra bispedømmet lå det tidligere klare føringer om at området bak alterringen var forbeholdt prest og andre som utførte altertjeneste. Derfor reagerer jeg på at dette området var åstedet for signeringen. Budskapet opplever jeg som at kontrakten inngått ikke bare dreier seg om kulturarrangementer i kirkebygget, men en erobring av kirkens hellige oppdrag om å forvalte sakramentene for menigheten. Kirkens innhold vil heretter inkludere artisters tekster, som ikke nødvendigvis ærer Gud, Jesus eller Den Hellige Ånd. Spørsmålet mitt er derfor: hvorfor ble signeringen lagt til innenfor alterringen? Var det et bevisst valg, eller røper det kunnskapsløshet fra deltakerne? Eller enda verre: har Biskopen fjernet alle føringer for bruk av byens hovedkirke?

Jeg blir lei meg når jeg leser i avisa i referatet etter et kulturarrangement at det blir sagt: Vi blåste fletta av han karen der! – med henvisning til Kristus-statuen. Hvor er respekten for han som kirkens prester og menighetens kirkegjengere lovsynger som Guds sønn og vår Frelser? Sikkert ikke sårende ment, bare uheldig formulert (eller referert).

I de årene jeg som menighetsrådets representant hadde ansvaret for kommunikasjon mellom kirke og kulturartister som ville holde konserter i Immanuels kirke var det en udiskutabel forutsetning at sanger og tekster skulle godkjennes av kirkens kantor / organist. Er det fortsatt slik? Blir det praktisert?

I disse strømsparingstider er det en konsekvens at kirkelige handlinger i kirken nesten bokstavelig er lagt på is, fordi man ikke kan prioritere å holde kirken varm. I den nye avtalen har kommunen tatt ansvaret for å bære de økonomiske omkostningene for å kunne gjennomføre en månedlig konsert i kirken. Er det da sånn å forstå at det har man penger til, for deretter å slå av varmen for kirkelig aktivitet resten av måneden? Hvor er i så fall samarbeidsdelen mellom kommune og kirkens menighet? Jeg er glad for at kirken benyttes av flere enn de som kommer for å høre evangeliet om Jesus, men jeg ønsker at vårt signede bygg skal få bevare sin opprinnelige hensikt: et sted for ærbødig møte med det hellige.

Det har vært allment kjent at artister fryder seg over å få bruke kirkebygninger i Norge til sine konserter av tre hovedgrunner: 1) Det er som regel plass til mange publikummere, 2) Kirkebygg har som regel god til fantastisk akustikk og 3) Leieprisen har vært symbolsk i forhold til andre arenaer. Utallige er de flotte konserter og arrangementer som er holdt i Immanuels kirke gjennom årene, så kulturelle opplevelser er ikke fremmed i vår flotte kirke. Hvorfor da en navneendring til ‘Kulturkirken Immanuel’?

Avslutningsvis er jeg åpen for at det finnes gode og holdbare argumenter for det som plutselig bare har blitt bestemt og presentert gjennom lokalavisa, men jeg opplever at det har vært dårlig kommunisert ut til byens borgere.

Med respektfull hilsen